Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning

Jeg ser et bilde for meg. Bildet er havet med de store runde dønninger som ruller etter hverandre. På bølgene i båtene i rom sjø sitter politikere på landsplan og politikere fra Melhus. De koser seg i godværet, litt opp, litt ned og så opp igjen. Ingen problemer.

Et stykke unna litt nærmere land, ligger det båter full av eldre mennesker som også duver opp og ned, som trenger hjelp fordi de er faretruende nært land. Her er det dramatiske jeg ser i bildet. De gamle som ikke greier seg selv blir skyllet opp mot «klippeveggen» og ender i katastrofe.

Visste noen om at dette kunne skje, ja kom til å skje? JA!

foto
– For 25 år siden arbeidet jeg i en sykeheim, og fikk på kroppen, fysisk og psykisk, kjenne trykket av eldrebølgen som skyllet mot helsevesenet med et brak, skriver Ole Lande i innlegget. Foto: Gunn Heidi Nakrem

Jeg begynte på sykepleieskolen i 1970. Lenge siden, ja så lenge siden at vi «gikk på skole» og hadde pliktår. Vi var siste kullet som hadde pliktår og som gikk på skole, de som kom etter oss ble studenter og uten pliktår.

Under hele tiden på sykepleieskolen ble vi fortalt, minnet om at det ville komme en eldrebølge ved ca. år 2000. Det er nå ca. 50 år siden vi ble gjort oppmerksomme på hva som ville komme!

Har det kommet noen eldrebølge? Er det sant at det ikke er snakk om noen eldrebølge?

For vel 30 år siden hadde jeg en lederstilling i kommunen, satt på kontoret og mottok kjeft fra frustrerte pårørende som ikke «klarte» mer i forhold til omsorg for sine nærmeste. Jeg sluttet i stillingen, ble lei av å sitte og unnskylde politikerne som ikke så utfordringene i eldreomsorgen.

foto
– Jeg ser et bilde for meg. Bildet er havet med de store runde dønninger som ruller etter hverandre, skriver Ole Lande i innlegget. Foto: Roland Schgaguler

For 25 år siden arbeidet jeg i en sykeheim, og fikk på kroppen, fysisk og psykisk, kjenne trykket av eldrebølgen som skyllet mot helsevesenet med et brak. Jeg kom på vakt ved 14 tiden fredag, og fikk nøklene for avdelinga mi. Greit. Men jeg fikk også tre nøkler til, nøklene for de andre tre avdelingene på sykeheimen. Det var ikke sykepleiere til å dekke helgavaktene. I praksis fikk jeg ansvar for 4 avd. med medisinansvar, pasientansvar og pleieoppgaver, oppfølging av pårørende, lege kontakt, pleierne på post og eventuelle akuttsituasjoner. Greit?

 Snakket med bestyrer, mente vi burde fortelle politikerne og ansvarlige om situasjonen.

Fikk til svar: «Ja, du må bare prøv deg, det kan koste deg stillingen!».

foto
– Det har kommet den ene bekymringsmeldingen etter den andre, om krise i eldreomsorgen. På landsbasis og i Melhus, skriver Ole Lande. Foto: Gunn Heidi Nakrem

For meg endte det med diagnosen «utbrent». Møtte veggen, en vegg som var loddrett, svart, glatt og endte nedover i et stort mørkt hull. Er min historie noe å skrive om. Nei, men det er for å prøve å støtte de som prøver å fortelle at vi må ha mer hjelp på post. Det har kommet den ene bekymringsmeldingen etter den andre, om krise i eldreomsorgen. På landsbasis og i Melhus.

Nettopp var det innslag i «debatten» om problemene. Sykepleiere vurderer å slutte, sykepleiestudenter bli skremt av det de hører fra eldreomsorgen.

Er det sant at det ikke er noen eldrebølge, eller eldrebølger?

Varaordfører i Melhus sa i Trønderbladet for noen dager siden: «Det er ingen eldrebølge.»

I bildet jeg nevner innledningsvis, ser jeg de som sitter bak kontorpulten og PC’en, der er det ingen  bølge av eldre som trenger hjelp. Det virker som om rop om hjelp ikke når inn dit.

Jeg vet ikke hva politiske myndigheter vet, tenker om situasjonen.

Det stod to karer og snakket sammen, og den en sier under samtalens løp: «Det ble voldsomt til bingofeber i bygda», hvorpå den andre svarte: «Det kan jeg ikke forstå, jeg har vært på alle bingoer siden de startet, men har ikke sett noen syke».

Har politisk ledelse sett noe til eldrebølgen, eller?

foto
– Vi på Melhus har fått flott «undergang» og prangende «overgang» til mange millioner. Men hvor veien (broen) videre skal gå er ikke klart, heller ikke finanseringen, skriver innleggsskribenten. Foto: Gunn Heidi Nakrem / TB

Hvem er de som er eldrebølgen?

Jeg legger ved det som ble funnet i nattbordskuffen etter en gammel dame på sykeheim i England (Se diktet lenger ned i saken, «Hva ser du, søster»).

For meg er det en god forklaring på hvem er det som fyller eldrebølgen.

Vi på Melhus har fått flott «undergang» og prangende «overgang» til mange millioner. Men hvor veien (broen) videre skal gå er ikke klart, heller ikke finanseringen.

Men det er jo ikke krise, det går jo fortsatt ei bru over elva.

Vi bygger store saker for friske barn, ungdom og voksne, men de gamles behov koster for mange penger!

Hvorfor tar jeg bryet, utfordringen med å skrive? Ungdomsrepresentanten sa på NRK dagsnytt i forbindelse med Utøya-tragedien: «Taushet er farlig, i taushetens fotspor kan det verste få gro!»

Vil vi gjøre noe med situasjonen?

Hva ser du, søster?

Hva ser du søster, her på din stue?

En gammel, sur og besværlig frue, usikker på hånden og fjern i blikket,

litt griset og rotet hvor hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke, hun sikler og hoster, har snue og hikke.

Hun takker deg ikke for alt det du gjør,men klager og syter, har dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser? Lukk øynene opp og SE – det er mer!

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er, den gamle damen som ligger her.

Jeg er pike på ti i et lykkelig hjem, med foreldre og søsken – jeg elsker dem!

Jeg er ungmø på seksten med hjerte som banker av håp og drøm og romantiske tanker.

Jeg er brud på tyve med blussende kinn. I mitt eget hjem går jeg lykkelig inn.

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem, - mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser, med gråt og latter. Så blir de store, og så er vi atter

to voksne alene som nyter freden og trøster hverandre og deler gleden

når vi blir femti og barnebarn kommer og bringer uro og latter hver sommer.

Så dør min mann, jeg blir ensom med sorgen

og sitter alene fra kveld til morgen,

for barna har egne barn og hjem –

det er så mye som opptar dem.

Borte er alle de gode år,

de trygge, glade og vante kår.

Nå plukker alderen fjærene av meg.

Min styrke, mitt mot blir snart tatt fra meg.

Ryggen blir bøyd og synet svikter –

jeg har ikke krefter til dagens plikter.

Mitt hjerte er tungt og mitt hår er grått.

Med hørselen skranter det også så smått.

Men inne bak skrøpelighetene finnes

Det ennå så meget vakkert å minnes:

Barndom, ungdom, sorger og gleder,

Samliv, mennesker, tider og steder.

Når alderdomsbyrdene tynger meg ned

så synger allikevel minnene med.

Men det som er aller mest tungt å bære, er det at evig kan ingenting være!

Hva ser du, søster?

En tung og senil og trett gammel skrott?

Nei, prøv en gang til.

Se bedre etter – se om du kan finne, et barn, en brud, en mor – en kvinne!

Se meg som sitter der innerst inne.

DET ER MEG DU MÅ PRØVE Å SE – OG FINNE!

Oversatt fra dansk ved Oddny Reitan