Siden gass er definert som bærekraftig av EU, er det diskutabelt hvorfor oljevirksomheten må elektrifiseres. Myndighetene burde la oss se samfunnsøkonomenes analyser over konsekvensen av hvordan lover og regler på miljøområdet utformes og iverksettes, og vi burde få vite hvilke kostnader som påføres samfunnet som helhet. Med enorme utbyggingsplaner for vindkraft ser det nå ut som en forestående krig mot naturen. Staten kan tvinge igjennom vindkraftutbygging selv om kommunen sier nei.
«For tiden ligger Siimsfossen øde og tom, og det gamle kværnhuus staar der som en historisk lævning fra fortiden» et leserinnlegg fra 1920 om utbygging av Simsfossen i Skaun. (Skaun Historielag)
I samfunnsdebatten om elektrifisering diskuteres ikke begrepet «Grossraumwirtschaft Europa» under tysk ledelse, selv om regjeringen Støre vil sende hydrogen i rør til Tyskland mens vi importerte ca. 75 % av vårt bensinbehov og 80 % av vårt dieselbehov fra Russland. Forbud mot import, kjøp og overføring av russisk olje til Norge, EU og tredjeland, har gjort at knapphet på diesel i Europa har sendt literprisen i været. Hvor er beredskapen?
Vindkraftlobbyens klakører i Fornybar-Norge er uenig i at vi mangler nasjonal kontroll med eksport av strøm. Toini Løvseth karakterisere dette som oppspinn med sitt enøyde forretningssøkelys på vindkraft. Da er det mer fornøyelig med Aslaug Haga som har fått vind under stakken. Hun foreslår å bruke luftskip som transport og montasjeredskap for vindturbiner, en særdeles «luftig» idé. Ruben Nilsson sier et sted i visen om Trubaduren: «Det där låter fasen så troligt?»
Vi utraderer vår kraftkrevende industri med å sende billig vannkraftstrøm til den private Nord Pool-børsen i stedet for å bruke den selv som industriell konkurransefordel. Vindkraft kan aldri drive industri på grunn av sitt balansekraftbehov, derfor er målet med vindkraft å tjene penger, skapt av massiv transport av strøm inn i et enormt EU-sluk.
Hvem profitterer på svetten fra våre forfedres slit under vannkraftutbyggingen i Norge?
Så lenge eksportkablene gir oss like priser med Europa spiller heller ikke et kraftoverskudd noen som helst rolle for å redusere strømprisen i Norge. Regjeringens vindkraftsatsing kombinert med hemmelige grunneieravtaler, fører til sentralisering av makt og pantsetting av våre fjell. Australske Mac Quire Group pantsatte nylig Gudbrandsfjellet, Litlafjellet og Åvikfjellet i Tysvær for 3,9 milliarder kroner (Salen, Motvind Norge) Våre naturressurser forvaltes ikke lenger til beste for Norges innbyggere.
Statnetts prognoser peker på en svimlende økning i kraftforbruket fram til 2050. Statnett har rett, men hvor er samfunnsdebatten omkring elektrifisering som betinger så stor omstilling? Diskusjon om prognosens grunnlag og hva som vil skje med selve samfunnet er ifølge samfunns kritikeren Odd Handegård fraværende: «Det pinlige faktum er at det dreier seg om prosjekter som vil bety en kolossal sløsing med norsk vannkraft, til ingen nytte.» Strømprisdebatten er ikke forankret hos vanlige folk, og statsministeren fører en selvgratulerende, ikke-spesifikk skremselsretorikk i energispørsmål. Er dette en marionettlignende karikatur over hvordan ansvarlige med makten i hånd opererer? Myndighetene omdanner helt bevisst Norge til en ressurskoloni for EU.
Journalister vil ikke skrive om det, og kraftbransjen tjener mest penger på å holde kjeft
Journalisten Alf R Jacobsen spør i en glitrende artikkel: «Vil Statnett nekte strøm til fiskeri- og oppdrettsnæringen? Han gir selv et svar: «Det skyldes et rundskriv til nettselskapene i Nord-Norge som tolkes som et forsøk på en tvangsomstilling av fiskeri- og oppdrettsnæringen med fremtidig tilgang til elektrisk kraft som pressmiddel – tilsynelatende uten hjemmel i noe kjent politisk vedtak i Stortinget».
Jacobsen mener at Statnetts rundskriv kun kan tolkes på en måte: «Fra 2027 kan befolkningen i Norge, som i et sekel levde i et paradisisk lykkeland med ren og billig vannkraft til alle, ikke lenger regne med at lampene lyser om bryteren slås på». Er dette norsk energipolitikk?
Kraftproduksjon for å skåne natur med kjernekraft ligger i dagen. Billedlig talt gjør ikke de over 7000 ferdig borede og betalte brønner i Nordsjøen det. Brønnene er bevart dypt i undergrunnen og kunne vært brukt til energiproduksjon fra geovarme. Geologene sier at for hver km det bores vertikalt i Nordsjøen, så øker temperaturen med ca. 30 grader. Noen brønner er 5000 meter dype med temperaturer opp til 200 grader, på Kolahalvøya er det boret til 12 262 meter dyp. Den evigvarende varmen som ligger i brønnene i Nordsjøen kan gi like mye strøm som all norsk industri bruker årlig, samtidig kan Kristin-feltet alene produsere det årlige hydrogenbehovet for 40000 biler. I stedet skal staten bruke milliarder på rivning av plattformene og betale 80 prosent av kostnadene.
Politisk møkkagreip bedre enn dressur
Tysklands statsminister Scholz er av typen «Tyskland først» og styrer etter en økonomisk modell som var avhengig av russisk gass og olje samt kinesisk handel. Russerne er sanksjonert, det vil også Kina bli om de invaderer Taiwan. Krigen i Ukraina handler nå mer og mer om Europas framtid og kan være konturene av den tredje verdenskrig. Europa er sårbart og bygger igjen opp kjernekraft, kullkraft og oljeimport uavhengig hva vi blir fortalt om fornybar satsing.
Fornybart er veldig bra, men vi glemmer at øksa kan falle på andre områder. Det har den allerede gjort og Norge er satt tilbake i tid og levestandard.