Et ordtak sier «I nøden spiser fanden fluer».

Vi leter etter argumenter for å bygge ned dyrkajord, og det ser ut til at Tobb mener at de har funnet løsningen på Gimsøya.

Hvorfor er det ikke mulig å finne arealer som ikke spiser av framtidens matfat? Det skrives om å erstatte produktivt areal 1:1, men vi matjordparasitter er ikke i stand til dette. Erstatningsjord kan ikke bli like god som den våre forfedre dyrket. Våre samfunnsstyrere leter nå etter erstatningsjord i Melhus, men hvorfor ikke finne utbyggingsarealer som ikke koster så mye for framtiden?

Jeg er klar over at slike planer vil koste i dag, men kapitalisert vil de tjene matforsyningen.

I Melhus foregår en del «matjordflytting « til deponi, der dyrkingsverdien blir mer enn halvert. Dette er ikke gunstig hvis vi ser situasjonen i verden, krig i østeuropa , flomkatastrofer i Asia og nordafrika. Korn kan ikke distribueres og mennesker forsøker å flytte seg til matressursene, mens vi regner med at vår økonomi holder liv i oss i framtiden. Norges selvforsyningsgrad er ikke slik at vi alltid er sikret mat.

I Tobbs artikkel beskrives matjord til støyvoller langs veier. Her vil jeg bemerke att høst ble kvitkløveren fjernet, selv om dette er en meget god jordprodusent. Som oreskogen langs Gaula er dette en plante som tar Nitrogen fra lufta, og gir grønnmasse tilbake til jorda (ikke visne blader som annen vegetasjon).

Et spørsmål til det vellykkede Grønøra/Vormstad-prosjektet i Orkland, hvilket avlingsnivå hadde matjorda på Grønøra før flytting til Vormstad?

Er det ikke krav om ugrasbekjempelse på utbyggingsarealer, det drives ugrasavl på disse arealene «jfr Hofstad høymolepark (Skjerdingstad)».

Arvid Hammeren