13. november sendte jeg følgende e-post til samtlige folkevalgte i kommunestyret i Melhus kommune. (For ordens skyld er jeg selv på varalista for SV, og har luftet saken internt der). Siden jeg ikke har fått et eneste svar (!!) fra noen andre representanter eller partier, så prøver jeg nå pressen:

«Henvendelsen er fra meg som mor og mottaker av avlastningstjeneste for vår sønn på 3,5 år. Siden oktober 2021 har vi hatt vedtak på 48t/mnd. med privat avlastning. Fra oktober 2023 har vi i tillegg vedtak på 3t/uke. I januar 2023 lyktes vi endelig, med en god porsjon flaks, med å selv finne stabile avlastere. Før den tid hadde vi avlastning sporadisk noen ganger.

Vi erfarer at det er mange med vedtak om avlastning som mangler avlastere. Vi er også kjent med at en rekrutteringskampanje ikke har hatt ønsket effekt. Ingen meldte seg etter forrige utlysning. Det jeg ønsker å problematisere er godtgjørelsen avlastere får: 95 kr/t brutto. Dette utgjør minstesats etter partsforhandlinger mellom KS og LO kommune (SGS1030). I punkt 5.1 i avtalen står det videre at «lønn over timesatsene skal vurderes». Dette gjelder for avlastning etter helse- og omsorgstjenesteloven. Hvis vedtaket er etter barnevernloven § 4.4, er minstesatsen utrolige 76 kr/t. (Nå har ikke jeg kjennskap til hvordan satsen etter denne hjemmelen praktiseres her i Melhus).

Når man tenker på hvilken oppgave man tar på seg som avlastningshjem, anser jeg nivået på godtgjørelsen som en hån mot både de familiene som står tomhendte med vedtakene sine, og de avlasterne som måtte se seg råd for å ta på seg oppgaven.

Barn med vedtak om avlastning etter helse- og omsorgstjenesteloven har funksjonsvariasjoner eller diagnoser som krever mye fra omsorgsgivere. For å illustrere problemet velger jeg å være personlig: I vårt tilfelle er det snakk om et barn med medfødt hjerneskade med konsekvenser som svekket språkutvikling, forsinket prosessering, behov for tegnstøtte, ensidig døvhet, nedsatt syn, forsinket kognitiv utvikling, forsinket motorisk utvikling, behov for energiøkonomisering, behov for hjelpemidler som cochleaimplantat, høreapparat, briller og ulike aktivitetshjelpemidler etc etc. I tillegg har undertegnede en uhelbredelig kreftsykdom som bringer med seg utmattelse (fatigue) og dermed også nedsatt funksjonsevne. Avlastningen vi har er dermed et være eller ikke være for å kunne stå i en slags hverdag. Det er også et søsken på sju år inne i bildet som påvirkes av familiesituasjonen.

Mange familier med behov og vedtak om avlastning vil kunne beskrive lignende eller enda større omsorgs- og hjelpebehov. Det er for ille at disse behovene skal møtes med forventninger om altruisme, idealisme og frivillighet, noe som denne timesatsen forutsetter. Særlig når man tar mangelen på avlastere i betraktning. Det at vi nå endelig har hatt en lengre periode med stabil avlastning, gjør at begge vi foresatte kan stå i jobb, noe som lønner seg og er ønskelig i et samfunnsperspektiv. Hverdagen er allikevel et korthus som fort knaker i sammenføyningene. Den dagen avlastningen skulle forsvinne, kollapser det. Og den beskrivelsen er det flere i vår situasjon som kan skrive under på.

Jeg håper derfor at politisk nivå i Melhus kommune nå kan ta et krafttak for anstendig godtgjøring for nåværende og framtidige avlastere. Til sammenligning er tariffestet minstelønn for en butikkmedarbeider 171,53 kr, for en renholder i privat bedrift er det 196,04 kr. Da må det å ha omsorg for de mest sårbare barna i lokalsamfunnet være noe helt annet enn 95 kr/t!»

Så kommer spørsmålet:

Finnes det noen politisk vilje i Melhus kommune til å heve satsene for avlastere til et anstendig nivå? Det er ingenting i den fremforhandlede avtalen som forhindrer en vesentlig økning. Det står svart på hvitt under punkt 5 i avtalen:

«For arbeid som avlaster betales: 01.01.2023 — 31.12.2023

Etter helse- og omsorgstjenesteloven: Minst kr 95 per time.

Etter barnevernloven § 4.4: Minst kr 76 per time.

Lønn utover minstelønnssatsene skal vurderes. Følgende legges til grunn for vurderingen:

  • Omfanget av aktiv tid

  • Antall barn

  • Krav til kompetanse

  • Brukers funksjonsnivå

  • Arbeidsbelastning»

Her må det politiske flertallet vise at de er på anstendighetens side, at de støtter opp under velferdstjenestene i kommunen, og at de kan agere selvstendig med minstesatser som nettopp det de er: minstesatser. Avlastning er for de som trenger det et viktig og lønnsomt forebyggende tiltak. Det forebygger overbelastning og uhelse for omsorgspersoner. Velger man å nedprioritere denne type tjenester, får man det igjen på andre utgiftsposter og statistikker. Det lønner seg langt mindre.

Anne Sørtømme

Løvemamma til en liten tøffing