Har du hørt om konglebit før? Kanskje du har sett den? Enkelte år massevandrer denne arten, som egentlig hører til lenger nord og øst, sørover og flokker av den blir observert blant annet her.

Den hekker i Finnmark og sparsomt en del steder i nordlige og østlige deler av landet, men hos oss er den ikke veldig vanlig å se. Et søk på nett viser at det heller ikke er rett å kalle den uvanlig, for på 2000-tallet er det observert flere individer hvert år i Sør-Trøndelag.

Lokkelyd

I Melhus

Selv har jeg kun sett konglebit noen få ganger, og i 2006 fikk jeg tatt noen få bilder. Lysforhold og utstyr gjorde at de ikke ble særlig gode.

Da det begynte å komme inn meldinger om konglebit i år, hadde jeg to ønsker – å få sett arten i Melhus kommune og å få tatt noen bedre bilder enn de jeg har fra før. Det først ønsket ble innfridd på en merkelig måte. En lørdag formiddag ankom vi to stykker Sjetnemyra rundt halv ti for en treningstur på Kregnes-kjølen.

Da vi gikk ut av bilen, sa jeg at vi kanskje kunne se litt etter rognebærtrær for eventuelt å se etter konglebit. Ikke før var setningen sagt før vi hørte noen klare toner fra andre siden av skytebanen, og rett etter fløy to fugler ut derfra. Konglebit! Ny art for Melhus og for meg! Herlig! Og etterpå fikk vi en fin løpetur. For en start på helga!

Uredd

Kommer man over en flokk med konglebit, så er den som regel grei å komme innpå. Den opptrer gjerne helt uredd, og kan sitte og spise bær i trær i hager og tett bebygde områder, uten at den lar seg forstyrre av folk i nærheten. Denne ureddheten for folk er nok årsaken til at den tidligere på folkemunne i Sverige ble kalt «dumsnut».

Med litt forsiktighet kan man da komme så nært innpå den at man både får sett den veldig godt, og om man ønsker det også dokumentere den greit med mobiltelefon. Det er kanskje ikke det vanlige, men den kan også komme innom foringsplasser.

Urørlige

I starten av november ble over 30 konglebit registrert på Titran på Frøya, hvorav 6 ble ringmerket. En av de som var med der fortalte meg noe bemerkelsesverdig. Konglebitene var helt urørlige i handa og de fløy ikke bort når de ville slippe dem. De måtte rett og slett sette dem fra seg i et tre, og der ble de sittende helt stille. Om de ønsket å ta et bilde av dem der, kunne de bare gå tilbake og «justere» fuglen for best mulig bilde. Hvorfor de oppførte seg slik er vanskelig å si. Er det en slags beskyttelse?

Det må bemerkes at de etter hvert «tinte» opp og begynte å bevege seg rundt i området igjen. En meget spesiell oppførsel, som nok bare viser oss hvor fantastisk variert livet i naturen rundt oss er. Jeg håper mange kan få gleden av å se denne spesielle fuglen framover, og at den ikke drøyer så lenge med å besøke oss igjen!

KRAFTIG: Konglebiten er relativt stor, en del større enn en dompap, som den ellers kan ligne litt i form; storhodet, nakkeløs, tett og kraftig, med forholdsvis lang stjert. Nebbet er kort og kraftig, har avrundet form, og den bøyde spissen på overnebbet stikker ut framfor undernebbet. Den røde fargen hos hanner, er hos hunner og ungfugler erstattet av grønngult eller gulorange. De fleste flokkene som blir sett her på høsten inneholder enten bare, eller for det meste, hunnfargede fugler, som denne fra rulleskiløypene ved Saupstad i år. Foto: Eirik Spets