I disse dager er det mange som gleder seg til jule- og nyttårsball. I den forbindelse kom vi over en invitasjon til et sånt, i regi av et FAU. Hvilken skole det er, er ikke så innmari viktig, det er nok mange lignende tilstelninger rundt forbi. Inngangspenger: 150 kroner. Dresskode: finklær.

Her er det åpenbart noen som ikke har tatt innover seg at 150 kroner pluss innkjøp av finklær er mye penger for veldig mange mennesker. For det er ulikhetskrise i Norge. Vi har sett det i alle kanaler: modige folk som forteller om hvordan det er å være fattig i verdens rikeste land. Køen til fattighuset snor seg rundt kvartalet, folk fryser for å spare strøm, titusenvis hopper over måltider eller bruker Matsentralen. Livet på knivseggen etterlater ikke mye rom for festligheter.

Vi VET at ulikhet skaper utenforskap. Mammaer og pappaer som teller på knappene for at ungene skal få lov til å være en del av fellesskapet. Og ungene - lojale, tapre - som «ikke egentlig hadde så lyst uansett.» Mens majoriteten tenker at det må være såpass, artig med litt stas. Det må jo folk få synes, men de skal også være klar over at hver eneste krone i inngangspenger, kontingenter og utstyr fort setter igjen noen som har lite, på perrongen. Og utenforskap har en tendens til å forplante seg videre i livet. Derfor synes vi ikke at det skal koste penger å oppleve tilhørighet.

Dette er ikke for å moralisere - det er veldig menneskelig å ikke reflektere over ting man ikke har opplevd selv. Å planlegge tilstelninger med inngangspenger og finklær er selvfølgelig ikke ondsinnet, og den jobben FAUene og andre frivillige gjør er fantastisk! Men vi synes likevel at dette bør være ei tid for å løfte blikket - og ei tid for solidaritet med alle dem som ikke er så heldige.