Skrevet av Lena D Årvik, barneveileder
Tusen takk for at dere satte ord på akkurat hvordan jeg føler det, i førstelinja på jobb ved Brekkåsen skole!
Jeg er veldig redd for å gå på jobb nå. Redd for å bli satt i karantene.
Jeg er alenemamma, og håper på, første gangen på to år å kunne feire jul med mine barn.
Provosert av disse ordene: «Nå håper jeg at alle tar tak»
På jobb samhandler jeg med omtrent 50 barn i disse tider, selv om vi har gult nivå. Med tanke på hvor mange nærkontakter disse 50 barnene har, tør jeg ikke tenke på at min odds, er desto høyere for å havne i karantene. Som vil medføre at jeg blir helt alene på julaften. Og det er to år til jeg har mulighet til å tilbringe jula med mine barn.
I går morges hadde jeg inspeksjon ute før skolestart. En elev ved et annet trinn, altså ikke i min kohort, gikk imot meg med utstrakte armer og inviterte til en klem. I et brøkdels av et sekund kræsjet mitt verdisyn med kyniske Lena som ønsker å være med familien sin i jula. Jeg elsker jobben min, og valgte selvfølgelig å la eleven komme i min favn, den gode lange klemmen som jeg vet ville gi eleven et påfyll som gjør til at eleven får en magisk start på dagen. For det er det jeg tenker, hver dag før jeg drar på jobb; «hva kan jeg gjøre for å bidra til at de barna som er med meg skal ha en best mulig dag.» Klem og nærhet for de som ønsker det er en del av det.
Jeg syntes det var veldig ubehagelig å bevitne mitt kognitive kræsj mellom mitt verdisyn og ønske om å tilbringe tid med familien min. Jeg skal ikke i utgangspunktet i bli satt i en slik posisjon hvor det skjer! Og der er vi nå, der er jeg nå. Hver dag. I hvert møte med barna. Jeg er faktisk veldig redd. Så redd for å bli satt i karantene at jeg ikke har sovet så godt jeg pleier å gjøre de siste tre nettene. Jeg er sliten. Veldig sliten. Reservetanken min har lyst rødt lenge nå.
Så tusen takk for innlegget i Trønderbladet. Takk for at noen taler vår sak. Med håp om å feire jul med familien min.