Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning
Skrevet av Maiken Wang Kvaal, mor til elev i 1. trinn ved Rosmælen skole
Min førstefødte har begynt i 1. trinn, og poden fremstår som lykkeligere enn noensinne. Til tross for at skole er ganske stas, er det selve prosessen med å få sitte på taxi til og fra skolen som er det desidert kuleste. Junior med flere har fått innvilget sikringskjøring. Kriteriene for sikringskjøring er definert som «særlig farlig, eller vanskelig skoleveg».
Mine forventninger som forelder til denne tjenesten er selvsagt. Sikringskjøring skal gi trygghet, først og fremst til barnet, men også for oss foreldre. Og herunder trygghet faller også min lit til at barna kommer presis til skoledagen begynner. Jeg forventer også at både henting og levering skjer på riktig side av veien på riktig adresse. Hva gjelder oss har jeg ingenting å forutsi på sistnevnte. Så lenge tryggheten er den dominerende følelsen hva gjelder mitt barn, kan jeg som forelder svelge et par fartsdumper på veien. Eksempelvis har jeg forståelse for at det kan være litt oppstartsproblemer i form av unøyaktighet når skoleåret starter med nye barn med videre «nye» adresser. Jeg har forståelse for at sjåføren kanskje ikke anser viktigheten av en introduksjon med navn. Jeg har forståelse for at relasjonsbygging ikke er førsteprioritet.
Så, tilbake til denne tryggheten. Formålet de involverte etterstreber for barnas skoleveg – foreldre, skolens ansatte og også forhåpentligvis anbudsvinnerne for skoleskyssen. Faktisk er barn i Norge så heldig at vi har «trygg skoleveg» nedfelt som lov (vegtrafikkloven). Når vi nå er godt i gang med høst og rutiner, oppleves nevnte (mm) fartsdumper for meg som utrygge.
Ved skolestart ble vi tilsendt en SMS fra Trøndertaxi hvor instruksen var at eleven måtte være klar for henting klokken 0815. Etter at taxien de tre første ukene kom for å hente i tidsrommet 0832-0835 skrinla vi forventningen om 0815. Jeg hadde likevel ønsket meg oppdaterte, reelle, hentetidspunkt fra Trøndertaxi / AtB – en bekreftelse på at taxien ikke kommer til å komme klokken 0815.
Uansett – vi er heldige som kan vente innendørs hjemme, det er det nemlig få som kan hva gjelder denne strekningen. Når taxien kjører mot Losengrenda, er det dags for påkledning etterfulgt av en kort joggerunde for å rekke returen.
På joggetur for utsatte barn
Onsdag 15. september ventet barnet vårt hjemme på maxitaxi med en foresatt. Klokken 0837 var fremdeles ikke taxien kjørt mot Losen. Etter å ha kontaktet skoleansatte ble vi fortalt at taxien var på verksted, og tidspunkt for henting var dermed uvisst. Skoledagen begynner klokken 0845, ergo ble det ingen taxi denne dagen da vi foreldre var tilgjengelig for kjøring. Onsdag og torsdag, henholdsvis 22. og 23. september, gjentok historien seg. Bortsett fra at forklaringen om forsinkelsen er uvisst. 0840 begge dager var ingen taxi kjørt mot Losen, og nok en gang må vi hjemme (som forøvrig har startet arbeidsdagen) improvisere.
Jeg forventer at det iverksettes en beredskapsplan for slike tilfeller. Hva om dette hadde skjedd en mørk vinterdag med høye brøytekanter? Hva skjedde da med sikringskjøring og trygg skoleveg? Jeg finner overhodet ingen trygghet i at et barn i barneskolealder skal stå intetanende ved en veg som oppfyller kriteriene «særlig farlig, eller vanskelig skoleveg». Hvert eneste minutt barna må vente ved veien, utgjør en opplagt trafikkrisiko. Veistrekningen det gjelder er det forunderlig mange som finner det OK å kjøre i grisefart på – personbil som lastebil. Kommunikasjonsmidler som mobiltelefon er heller sjeldent en 6-årings gode, men for oss personlig er ingenting annet aktuelt slik situasjonen er i dag.
Dermed har nøyaktighet blitt til en nødvendighet for trygg skoleveg. Jeg ønsker samtidig å påpeke bruk av bilbelte. Vårt barn har fortalt at taxien ikke venter med å kjøre til setebeltene er festet. Kan dette virkelig stemme? Bruken av setebelter er for trafikanter i Norge helt elementært og av sentral betydning hva gjelder trafikksikkerhet. Herunder trafikanter i Norge finner vi også 6-åringen. Jeg forventer at det også i yrkessjåfør-verden utøves kontinuerlig kompetanseheving, i beste fall en påminnelse om bruken av bilbelter – også hos barn.