Sigrun Helene, Bodil, Kari og Jorunn Konstad

Under dekke av å skulle skape et fantastisk nytt tilbud for de pleietrengende eldre og demente ved Hølonda helsehus, iverksatte kommunen for knapt et år siden en omstrukturering som ikke var bra.

På forhånd ble det som seg hør og bør malt fram et bilde av et Soria Moria slott. Ressurser i overflod og en helt ny hverdag for beboerne, det skulle bli oppussing av lokalene, frokostverter, turer med bussen. Vel, vi var ikke så lette å lure noen av oss, og vi sa til hverandre, vi får vente å se hvor dette bærer hen. Vi kan jo bli gledelig overrasket? Men når har det skjedd, at en omstrukturering av omsorgsvesenet i en kommune gir gevinst for  beboere, pleiere og pårørende?

Når de fine ordene bare blir ord

Dette er våre, de pårørendes erfaringer og observasjoner, knapt et år etter omleggingen til det nye Bofellesskapet.

  • Frokostverter, det høres fint og eksklusivt ut, ikke sant? Men hvor er de? Ingen har verken sett eller hørt noe til de lovede frokostvertene som skulle hjelpe til og avlaste ved måltidene.

  • Aktivitør i 100%. Hver gang det dukker opp et menneske som tar tak og sysselsetter beboerne noen av dagens mange, lange timer med sang eller håndarbeid. Det er bare det at lykken er så kortvarig. De dukker opp- og forsvinner like raskt.

  • Det ble lov! Det er bare det at på de selvsamme dagene rekker ikke setene til pga dagpasienter. For mange passasjerer, gjør at bussen står ubrukt, uke etter uke.

  • Hva skjedde med den lovede oppussingen? Jo, et malingsstrøk på en vegg og bytte av låser på dørene. Jippi!

  • Det hjelper ikke å bytte til et nytt og koselig (?) navn, Bofellesskap, når det fremdeles dreier seg om den samme demensavdelingen med akkurat samme pleiebehov og utfordringer som før. Hva skjedde så med omsorgen?

  • Jo, før var det alltid to pleiere på vakt på 7 pasienter. I dag er det ansatt 1 ½ pleier på 7-8 pasienter! Det vil si at i praksis kan en pleier gå alene i flere timer på avdelingen.

  • Vi har erfart at ved sykdom blir det ikke satt inn vikarer. Så langt har de ansatte vært utrolig robuste og ikke blitt syke samtidig, men hva skjer hvis den situasjonen skulle oppstå? Vi orker ikke å tenke tanken.

  • Det må fortsatt benyttes lås på ytterdør, fordi hvordan kan et menneske greie å gjete opptil flere demente med utferdstrang?

  • Sansehagen ble anlagt for mangfoldige tusener kroner, noen har sikkert summen i bevisstheten. Når så vi sist en av våre nyte sol og blomsterdufter i denne oasen?

  • Det skyldes  i alle fall ikke uvilje fra de ansattes side. Har noen prøvd å arrangere en utflukt med en håndfull demente eldre alene, om det så bare er over et par dørstokker?

Kort oppsummert har vi kun erfart besparinger og forverringer i tilbudet som bys våre kjære, eldre, demente ved avdelingen på Korsveien etter omleggingen i fjor høst. I tillegg har bokostnadene for pasientene økt. Nå betales det separat for husrom, vask og utstyr, og summen av dette er opptil tre ganger så høy som før omleggingen. Produktet er forringet, prisen forhøyet.

Vi tenker ikke minst på pleiernes situasjon. Ære, være disse tålmodige og dyktige sjeler. Vi beundrer utholdenheten deres. Men hvor lenge orker den enkelte å arbeide under slike marginale forhold? Det må bli ensomt å være på vakt, hvis du time etter time alene med bare demente mennesker. Hvor henter de nødvendig sosial næring og faglig stimuli i løpet av en arbeidsdag?

Vi sitter igjen med noen påtrengende spørsmål til de ansvarlige for eldre- og demensomsorgen i Melhus kommune, som vi ønsker klare svar på, gjerne nå før valget!

  • Når blir bemanningen ved Bofellesskapet oppjustert til et rimelig nivå, minimum 2 på vakt pr avdeling?

  • Når blir det ansatt aktivitør i 100% stilling?

  • Når blir det lagt til rette for å kunne ta pasientene med ut på busstur?

  • Hvorfor benyttes tjenestene til apoteket Boots i stedet for Bandagisten på Melhus?

  • Når blir det igangsatt kursing av politikere, ledere og andre involverte som legger føringer for eldreomsorgen i kommunen? Vi føler at det råder en generell og grunnleggende mangel på forståelse for primært sykdommen demens, sekundært eldres psykiske og fysiske helse og velvære. Vi er ikke spesielt imponert over kunnskapsnivået her, i hvert fall ikke resultatet av mangel på sådant når bevilgningene skjer.

Avslutningsvis ønsker vi å uttrykke en stor og hjertelig takk til menneskene som orker å arbeide i et slikt miljø som står på og yter omsorg trass i tidsnød, ressursnød og i konflikt med egne idealer og ambisjoner i jobben.