Ved å høste for i utmarka kunne bonden ha mer noen flere dyr i fjøset og i tillegg vart det mer naturgjødsel til å spre på jorda på garden.

HØYLØE: Plutselig kan en enda gå seg på ei gammel høyløe i marka. Mangt et høystrå har denne høyløa i Johansdalen i Soknedal tatt vare på. Den står som et fint minne om arbeidet og livet under markaslåtten.

Noe som var viktig før det vart vanlig med bruk av kunstgjødsel.

Etter at redskap som ljå, rive og kvesseutstyr som hen og stromp var satt i stand, bars det i veg med unge og eldre slåttakarer og onnetauser.

Barna måtte også hjelpe til. Dette skjedde etter at slåttonna på garden var gjort ferdig.

Lange arbeidsdager

Hvis slåtten i utmarka foregikk langt fra garden, var det vanlig med overnatting i slåttebuer, som også inneholdt en liten grue for matlaging.

Mat for flere dager som stod seg godt var med i sekken, det vil si brød, flatbrød, spekekjøtt, flesk, sild, smør, ost, grøtmjøl og tjukkmjølk. Og ikke å forglemme kaffe og kaffekjel.

Slåttekarene gikk til verket grytidlig allerede i fem-seks tida om morgenen, for ljåen beit best i duggvått gress.

Arbeidsdagen var lang og hard, med slåttearbeid inndelt i flere økter for å fylle på med mat.

Fem måltider om dagen var det vanlig å ha, morgenmat, åbit, dugurd, non og nattvor om kvelden. Ljåene måtte kvesses opp på slipesteinen som stod plassert ved løa. Det var barnas jobb var å dra slipesteinsveva.

ET KULTURMINNE: Fortsatt kan en finne spor etter slåtten i utmarka. Denne lille slipesteinen ligger ved ei bergbu på Skoftan, sør for Roaldtjønna i Soknedal. Slipesteinen vart gjenoppdaget i sommer, etter at flere grupper med turgåere leita den opp. Bergbua har nok vært brukt som et provisorisk overnattingssted under utmarksslåtten, for her er det synlige spor etter rester av det som en gang har vært en laftet vegg i forkant av berget. Et spesielt minne om slåttafolket som i sin tid svingte ljåer og river over myrene her.

Kvinnenes oppgave var å gå etter slåttekarene og breie utover graset med riva. Alt høy som låg til tørk måtte røres og vendes på, noe som alle var med på.

Arbeidsfolket gikk på rad og rekke. Så var det å håpe på god høytørk med sol og litt vind.

Kvaliteten på foret vart aller best hvis det ikke kom regn i det før høyet kunne rakes og kjemmes sammen.

Et fritt uteliv

Vante slåttakarer hadde en egen teknikk når høyet skulle bæres på skuldra inn i høyløa. Var løa et stykke unna måtte høyet kjøres med hest. Der det ikke var oppsatt høyløe, vart løsningen å sette høyet i stakk.

En arbeidsdag i markaslåtten vart gjerne ikke avslutta før i sju-åtte tida om kvelden. Da var det tid for kvessing av ljåer og reparering av rivetinder, for å være klar til neste dag.

Matlaginga var det ofte ei rakstertaus som tok seg av.

Etter å ha fått nykoka grøt og tjukkmjølk, var det tid for enten å legge seg enten i nyslått høy eller i køya i slåttebua og kanskje dra over seg en skinnfell. Søvnen kom fort.

Selv om det var mye hardt arbeid, så syntes mange at livet i marka i godt høstvær kunne være fint og fritt.

Fellesskapet med andre som drev utmarksslått på samme tid var sterkt, for folk søkte sammen og møttes i fristunder.

En stor kontrast var det når været var dårlig og en kanskje måtte «legge seg rund» i våte klær for å få dem tørre.

Markahøyet i høyløa vart henta og kjørt heim med hest og slede så snart det vart passende vinterføre.