Begge kommer fra familier der misjon har vært viktig, og Sondre bodde tre år i Mongolia sammen med familien da han var rundt ti år gammel. Foreldrene Åshild og Håkon i Flå var misjonærer, og hans ønske om å reise ut i samme ærend har ligget der siden da. Sondre har rike minner fra tida i Mongolia, og før han tok lærerutdanning arbeidet han for misjonen ett år i landet.

– Åra i Mongolia har vært noen av de beste i livet mitt, og jeg gleder meg til å komme tilbake, sier Sondre.

Her har han opplevd både 50 minusgrader og 40 pluss, store naturopplevelser og har fine minner om godt familiefellesskap. Han beskriver barnelivet i Mongolia som enkelt og fredfullt.

– Da jeg var 11-12 år, kunne vi sale opp hesten og ri når vi ville. Det var mye spennende å oppleve. Vi bodde i et trivelig nabolag, med mye kontakt med naboungene. Vi var omgitt av dyr og fin natur, forteller Sondre, som er nest eldst av fem brødre.

Ett spesielt minne var en bjørnunge som bodde hos familien i noen måneder. Bjørnen var tatt til fange, og familien kjøpte den fri. Bjørnungen sov til og med i senga sammen med Sondre. Til slutt ble den for stor, og ble satt ut i naturen igjen.

Tanker om misjonærlivet

Marit og Sondre traff hverandre første gang på Fjellheim bibelskole i Tromsø. Marit visste at Sondre hadde tanker om å bli misjonær, og det å slå følge modnet fram inntil de giftet seg for to år siden. Det året Sondre jobbet i Mongolia, reiste Marit til Etiopia i et engasjement for misjonen.

– Jeg ble litt bedre kjent med misjonen og misjonærhverdagen. Blant annet fikk jeg se at dette er vanlige folk som lever vanlige liv, men i en litt annen kontekst. Det at Sondre er kjent med forholdene i Mongolia og har en forkjærlighet for landet gjør det tryggere å dra, sier Marit.

Hun reiser fra en fast stilling som lærer ved en barneskole i Oslo, hvor hun har vært i ett år. Sondre er nyutdannet lærer, men har i to år hatt en deltidsstilling ved Det kongelige hoff, tilknyttet Skaugum og kronprinsfamilien. Marit og Sondre gjorde avtale med Norsk Luthersk Misjonssamband i vinter, og utreise var planlagt til høsten. Denne er utsatt til mars 2018, fordi paret venter en datter i oktober.

Avtalen med misjonsorganisasjonen er for fire år, og de har mulighet for en tur til Norge etter to år.

Vil kjenne på savn

– Kjennes det som en forsakelse å reise?

– Savnet av familien og tantebarn blir nok den største, sier Marit.

– Jenta vår får ikke de første åra sammen med besteforeldre og familie, og det tenker vi en del på. Vi flytter fra venner og alt det kjente. Det kommer nærmere og nærmere at vi ofrer noe for dette, men gleden over å reise er større, sier Sondre.

– Det er mange tanker og følelser som dukker opp, men vi håper at Gud gir oss styrke, sier Marit.

– Å reise ut som misjonærer tror jeg kan knytte oss nærmere sammen som familie. I Norge har vi det så godt og trygt. Det er litt annerledes i Mongolia, og vi må sette vår lit til at Gud hjelper oss, sier Sondre.

Hjelpeprosjekt for barn

De skal inn i et nystartet prosjekt for utviklingshemmede barn, for å bedre deres rettigheter og leveforhold. Prosjektet starter over nyttår, og det er allerede to norske misjonærer på plass for å gjøre forberedelser.

– Myndighetene i Mongolia er veldig godt fornøgd med arbeidet som norsk misjon gjør i landet. Det gjør det lettere for oss, sier Sondre.

– Hva husker du av språket fra du bodde der som barn?

– Det sitter litt igjen, og det ble repetert da jeg bodde der seinere, sier Sondre.

Gjestfritt folk

Han er godt kjent med kultur og folkeliv, og beskriver innbyggerne i Mongolia som vennlige og gjestfrie.

– Det er mye hjertelighet mellom folk, og særlig er det lett å se det gode forholdet som er mellom fedre og barn. De har mange aktiviteter sammen, og fiske er noe som er viktig for mannfolk og gutter. De er glad i å være ute, og spiller gjerne fotball, basket og volleyball, sier Sondre.

– Blir det en ny bjørnunge i familien?

– Nei, jeg tror ikke det. Men jeg håper vi kan kjøpe oss en hest, som vi kan bruke i fritida. Det gir oss mulighet til å komme oss rundt for å oppleve den fine naturen, sier Sondre.