Måtte pusse opp kjøkkenet i Singsås
Sånn er det også med Inger Østhus og Per E. Ekle fra Soknedal. De brenner begge for å bevare mest mulig av historia for framtida. Derfor bestemte de seg for å starte opp med oppgradering av sommerfjøset i Løklia i Soknedal, garden som Inger er oppvokst på.
Begynnende forfall
Stine og Knut Morten i Eventyrlig oppussing
Sommerfjøset i Løklia er laftet og er kanskje så gammelt som fra rundt 1860. Tømmeret er merket, så fjøskassen er trolig flyttet hit. Far til Inger, Jon Østhus, restaurerte sommerfjøset to ganger. Siste gangen var i 2001, da han i en alder av 88 år arrangerte dugnad og fikk lagt på nytt torvtak. Her var det båsplass for syv kyr og noen kalver, dyr av den lette sorten som røroskua er.
Sist året sommerfjøset i Løklia var bruk var i 1980, da med omkring 5-6 kyr på båsen. Siden det var strøm like i nærheten, hadde Jon Østhus ordnet det slik at det var mulig å melke med maskin de siste åra.
Sommerfjøsets historie
De gardene som hadde seter, brukte sommerfjøset før beitet i setermarka vokste til. Noen garder hadde ikke seter og der ble sommerfjøset brukt over et lengre tidsrom fra juni til september.
Før det ble vanlig med bruk av kulturbeite, ble kyrne sluppet på beite i utmarka på dagtid, og da var det mer lettvint å ta de inn for melking i et sommer-fjøs om ettermiddagen. Lenge var det mest vanlig at kyrne stod inne om natta.
Sommerfjøset var ofte plassert i skillet mellom innmark og utmark. Det var ofte flere naboer som hadde sommerfjøs like i nærheten av hverandre, og det fungerte derfor også som en møteplass.
Et sommerfjøs var uten krybber, med små båser langs veggene og ei møkkrenne på midten. Møkka ble kastet ut gjennom en glugge på tverrveggen. Ved melking kunne det vanke noen never med kraftfor for kua.
Det var mjølking for hand som gjaldt i sommerfjøset. Melka ble slått opp i en sil, som var plassert oppå meierispannet. Etterpå ble spannet med nysilt mjølk senket ned i vatn for avkjøling, og siden kjørt til melkerampa for levering til meieriet.