Lisbet var bare 15 år da hun flyttet til Hamar. Hun var da ferdig med folkeskolen på Støren, og faren fikk seg ny jobb ved stasjonen på Hamar. Lisbet begynte på katedralskolen i Hamar, og seinere på lærerskolen. Men barndomsåra på Støren sitter sterkt i minnet som ei lykkelig tid.

– Vi var mange unger i Bygget, og hadde det kjempefint. Vi leika oss overalt, klatret i berget, badet i elva, gikk på skøyter om vinteren og dro ut på turer. Det var alltid mye å finne på, og vi hadde et sterkt samhold, forteller Lisbet.

Rikt blomsterliv

Alle hadde foreldre i jernbaneyrket, og det var et sterkt og godt miljø. Lisbet husker også godt den rike floraen.

– Det var lunt og godt rundt Bygget og i berget bakenfor. Det ble som ei gryte hvor det var varmt og godt. Her vokste hassel, linjekonvall og en mengde andre blomster. Det må ha gjort inntrykk, for det er kanskje det sterkeste minnet jeg har fra Støren, sier Lisbet i dag.

Etter at hun flyttet til Hamar savnet hun sine venner på Støren. Men det gikk raskt over, forteller hun. Lisbet fikk arbeidet sitt i skolen, som lektor. Hun var i Ringsaker i 35 år, nabokommunen til Hamar. Hun ble pensjonist for seks år siden, og flyttet tilbake til Hamar.

Borte fra Støren i 50 år

Fra Lisbet flyttet fra Støren i 1961 var hun knapt tilbake i løpet av de neste 50 åra. Hun kjørte den nye E6 på motsatt side av sentrum et par ganger, men ellers ingen besøk i barndommens trakter. Da hun ble 50-årskonfirmant takket hun ja til invitasjonen, og ny kontakt ble etablert.

– Det var så trivelig, og vi var flere som fant sammen igjen, akkurat som i gamle dager. Nå er vi fire jenter som treffes én gang i året. Til sommeren skal vi på hytta til Kari i Budalen, for å være der i tre dager. Det gleder jeg meg veldig til, sier Lisbet.

- Kan du tenke deg å flytte tilbake?

– Nei den sjansen er nok lik null. Jeg har familie og to barnebarn på Hamar, og trives godt her.

Stusslig å være tilbake

I dag er Bygget revet, og Lisbet syntes det var stusslig å se området.

– Hele bygda er så forandret. Sentrum er flyttet opp til skoleområdet, og er totalt forandret med bygninger, industri og butikker. Det er rart å se det gamle stasjonsområdet, hvor det alltid var yrende liv, sier Lisbet.

Et annet godt minne fra Støren var laksefisket i elva. Faren hennes var ivrig laksefisker. Det hendte at Lisbet var med, men hun kjedet seg mest, og ble aldri noen laksefisker.

Laks i badekaret

– Men far kom heim med svære lakser. De fikk ligge i badekaret, inntil mor og jeg dro til Trondheim for å selge dem til et hotell. Det var alltid stas med disse turene til byen. Da gikk vi på jernbanekafeen og kjøpte oss brødskiver med egg og tomat. Så mye mer handling var det visst ikke. Det var ei nøysom tid, og mor var flint til å sy og strikke. Når far fikk ny uniform på jernbanen, sydde mor nye klær til meg av den gamle. Jeg husker ikke annet enn at jeg var stolt av disse klærne, forteller Lisbet.

En annen gang faren fisket i Horg bet det på en svær rugg. Han stod på ei smal berghylle, forteller Lisbet, og ingen greide å komme til for å hjelpe han. Lokaltoget kom forbi, og lokomotivføreren på motorvogna oppdaget situasjonen. Han stoppet toget, kom seg bort til fiskeren, og fikk kleppet storlaksen.

Lisbet Galaaen merker i dag at Midtre Gauldal er kjent for laksefisket. Og for Marit Bjørgen.

- Blir det snakk om Støren og Midtre Gauldal sier jeg ofte at jeg er fra samme stedet som Marit Bjørgen. Det vekker alltid gjenkjennelse, sier Lisbet.