Bildene av gråtende barn som bæres av gråtende foreldre. Bildene av redde barn. Store redde øyne på flukt. Gråten, frykten, fortvilelsen – hånd i hånd med håpet og trua. Jeg ser TV-reportasjer om norske politifolk og andre hjelpearbeidere som redder flyktninger opp fra menneskesmuglernes synkende båter. Barn og voksne som stues sammen i lukkede varebiler. Mennesker, enkeltindivider. Dette er arbeidskolleger, venner, fotballtreneren, hun nye i klassen, gutten med den snåle latteren og hun med tre barn som nettopp mista mannen sin. Det er de som dør. Det er de som på død og liv - de med jævelskapen pustende rundt seg i landet de flykta fra, som sniker seg over Europas grenser i nattens mulm og mørke. Det er disse barna, mennene og kvinnene, som grensevakter skyter på med gummikuler.

Jeg er far. Antakeligvis en pappa helt på det jevne. Han er to og et halvt og har masse energi. Pratsom, med smokk i munnen. Vi bor i rekkehus. Vi er tre som bor her. Det blir fort rotete hos oss. Det lekes og ropes. Vi synger og danser. Skifter bleier. Vi krangler. Vi koser. Mann (2) og jeg leker at han er løvepappa og jeg er løveungen. Han er raus og gavmild. Han søker trøst og trøster. Jeg elsker han. Jeg elsker mammaen hans. Jeg er så glad for at han er frisk, at vi er friske.

Hvordan er det å se sitt barn vokse opp i Damaskus? Hvordan er det å ikke tørre å slippe barna ut i bakgården? Hvordan er det å være redd for å gå på nærbutikken? På jobb, hvis du er så heldig å ha en? Hvordan er det å være så redd at du ikke ser noen annen utvei, enn å betale det du har, til en kis du vet er en kjeltring, i håp om at denne hensynsløse fergemannen vi ta deg, kona di og barna dine til et sted uten frykt. Uten fare. Et fremmed sted. Med fremmede folk. Ei framtid.

Velkommen til Europa! Congratulations, you made it! Hvordan er det å komme hit? Hvordan er det når du blir slått med batong av grensepolitiet? Ble du truffet av gummikuler? Hva føler du nå, etter å ha traska langs et jernbanespor i hele natt? Er du trøtt? Sulten? Har du gnagsår?... Og jeg vet hva jeg ville svart hvis jeg i dine sko. Jeg ville svart: «Jeg er redd.» Men det du svarer når Reuters spør, når de andre pressebyråene, TV-kameraene og journalistene spør er: «Vi må bare fortsette. Vi må finne et sted som er trygt.»

Og her sitter vi i rekkehuset. Det er kveld og mann (2) sover. Vi ser nyhetene. I morgen skal jeg på jobb. Jeg jobber som klovn. Jeg er heldig. Jeg er ikke redd for at noen av oss skal dø i natt. Er det monster under senga di, kan jeg jage de bort. Blir du tørst, kan jeg gi deg vann.

Det er lokalvalg. Vi lever i et demokrati. Jeg skal ikke si hva du skal stemme. Det bestemmer du selv. Men nå er de her, asylsøkerne fra Syria. La oss hjelpe dem der de er. De er her! Og jeg sier:

«Hei, jeg er så glad for at du kom.»

Frode Eggen, listekandidat, Melhus MDG