Det var en særdeles trist melding å få at Jon har gått bort. Beskjeden fikk vi bare noen dager etter at vi besøkte han på sykehuset søndagen før han døde den 6. desember.
Det var godt å få ta Jon i handa å takke han for all hjelp jeg har fått gjennom årene.
«Nei, det er ikke noe å takke for», svarte Jon. Som han alltid gjorde, fordi han var så glad for å hjelpe til.
Jeg kan fremdeles kjenne hans faste håndtrykk.
Det ble dessverre det siste – din hånd har mistet sin kraft.
Vi har kjent hverandre i 70 år.
Jeg husker godt at vi reiste med toget fra Lundamo til Trondheim. Vi skulle på jobb, han i bank og jeg i grafisk bransje.
På toget på vei til Trondheim spilte vi bridge. Han var min makker og gode medspiller, som han ble hele livet.
Jon var en spesiell person, en som stilte opp når vi trengte en håndsrekning, en omsorgsperson som ønsket det beste for alle.
Gjennom årene har vi delt mange fine opplevelser og minnerike øyeblikk.
Hytteturer på Tolga, sommer som vinter. Utallige turer i inn- og utland, og ikke minst vårt samvær på hyttene våre ved Våvatnet.
Vår hytte stod ferdig i 1972, men det var noe som manglet der, -våre venner Randi og Jon. Etter kort tid falt også dette på plass, og vi ble hyttenaboer.
Hytta var plassen hvor vi tilbragte mest tid sammen. Det var knapt ei helg uten at vi var sammen der, med god mat og drikke. Når vær og temperatur tillot det, kunne vi sitte i timevis å kose oss foran utepeisen. Med musikk av gamle visesangere som Roland Cedermark og Vidar Sandbeck. Ikke minst, var Gluntan med sangen «La oss leve for hverandre» en favoritt.
27. august i år ble vårt siste felles minne derfra. Vi hadde vært på fisketur på Våvatnet. Det endte med en fin ørretfangst som vi delte mellom oss. Kvelden fortsatte i lyset og varmen fra peisen, musikken krydret stemningen, og vi hadde gode samtaler.
De gode minnene tar vi med oss, og med det følger et stort savn.
Om vinteren gikk vi fine skiturer til Omnfjellets topp. Jon var også den som startet opp og organiserte Våvatndilten, et skirenn som ble arrangert hver påskeaften, til glede for store og små i hytteområdet gjennom mange år.
Vedarbeid var noe Jon hadde stor glede av å drive med om våren.
Først sage ned bjørketrærne, kappe de i passe store kubber og så kløyve de for å stable de fint opp langs hytteveggen til tørk.
Når høsten kom og han kunne slå sammen to vedskier å høre lyden av tørr ved. Da lyste det velvære og tilfredshet i Jon sitt ansikt.
Selv om formen ikke var på topp, var gleden og entusiasmen den samme da han gjorde dette arbeidet i år. Tidlig i oktober kom han med tilhengerlass med ved til oss, både på hytta og hjemme på Melhus. Den veden varmer ekstra godt nå i denne førjulstida.
For Jon ble det en stor sorg og et stort savn da hans kone, Randi, gikk bort. Det var ikke en gang han ikke nevnte Randi når vi var sammen. Det virket som om savnet ble større og større etter hvert som tiden gikk. Selv om Jon har en stor familie og et stort sosialt nettverk, ble nok tiden alene tyngende for han.
Jon uttrykte mange ganger at han var glad han hadde oss.
Vi er veldig glade for at vi hadde Jon.
Det har vi ikke lenger!
Hvil i fred - kjære venn og kamerat