I gammel tid, før sjølbinder og skurtresker, var det vanlig å se krumbøyde rygger i kornåkeren. Både mannfolk og kvinnfolk var med kornhøstinga, og gikk i åkeren med sigd for å skjære kornet. Fortsatt finnes slik redskap på de fleste gårdsbruk, i Gauldalen kalt «sjurru». Men svært få er i bruk. Hos John Eidem på Kvål brukes sigden hvert år for å skjære kornband.
Han husker godt da åkrene ble skjært for hand, både bygg og havre. Kornet ble bundet sammen, og banda ble først satt på bakken et døgn eller to, åtte og åtte i hver gruppe, ei skjette, som John sier. Deretter ble bandene tredd på staur, til de var tørre nok til å bli kjørt inn på låven. Dette var fast og tidkrevende arbeid hver høst.
Endelig i gang
Bruker ikke tau
Mange av dem som lager kornband til julenek i dag bruker tau til å binde dem sammen. Det gjør ikke John Eidem.
– Dette lærte jeg av bestefar, sier han, og tar en håndfull strå, lager en knute i toppen og brer ut på bakken som et meterlangt tjukt tau.
– Det heter bendel, og vi brukte aldri noe annet, sier han.
Slik hadde man alt man trengte ute på åkeren for å lage kornband. Tau kom da sjølbinderen ble tatt i bruk. Den knøt sammen band som ble lagt igjen på åkeren.
Norsk trygg mat og jordvern
Julenek til fuglene
– Hva skal du bruke kornbanda til?
– Arild, sønnen min, og datteren hans bruker å selge juletre, og da har de litt salg av julenek også, sier John.
Han har brukt to dager på å skjære 80 kornband, og det tror han skal holde.
– Vi har en stor familie, så jeg gir bort litt også, sier John.
Kona Anne Marie Eidem har også et langt bondeliv bak seg, og husker skjæringa av korn godt.
– De beste kunne skjære ett dekar på én dag, men da måtte det være gode forhold, sier Anne Marie.
Hun og John prøver å beregne hvor mange kornband det ble av ett dekar, og kommer fram til rundt 200. Og kanskje det dobbelte hvis det var tjukk åker. Størrelsen på bandene kunne også variere.