Elevene som Åse Synnøve Olsen støtter. Bonifas og Sophia.
Rektor Abdul Yoseph
Reisebrevskriveren Jan Fredrik Sagdahl ved ultralydmaskinen.
Dette var mitt fjerde besøk og hensikten var å følge opp de prosjektene jeg hadde vært med på tidligere. Og så dukket det opp nye utfordringer!
Denne gangen reiste ut jeg sammen med Solveig og Torgny Steinskog fra Soknedal. De besøker skolen et par ganger i året. Torgny, som også er leder for den norske venneforeningen til skolen, følger opp det engasjementet foreningen har. Venneforeningen hjelper skolen med bygging av lokaler, investeringer i skolebøker og slikt som ikke har med driften å gjøre. Driften står skolen for selv.
I tillegg var Åse Synnøve Olsen fra Singsås med. Hun har støttet et par elever ved skolen med skolepenger og skulle møte dem. Den ene, Sophia, er nå ferdig utdannet sykepleier. Men for som så mange nyutdannede innen helse, er det vanskelig å få jobb. Behovet er der, men det finnes ikke penger til å betale lønninger. Så blir hun og andre som henne gående og jobbe gratis i flere år før de får i hele tatt kan få mulighet til fast ansettelse. Den andre, Bonifas, går på skolen nå. Han hadde forresten bursdag mens vi var der. Da ble han invitert ut på restaurant.
Det er nå fem år siden mitt første besøk og skolen har fått sin fjerde rektor på den tiden. Den nye rektoren, Abdul Yoseph, er en ung og energisk mann. Han har klare mål og tar kjappe beslutninger. Jeg fikk anledning til å informere den nye rektoren om både sorteringsmaskinen for korn og solcelleanlegget og hvilke muligheter dette gir skolen.
Som privat skole må de forholde seg til myndighetenes regler og forordninger. Skolesystemet i Tanzania består av Primary school som omfatter 1. til 6. klasse, tilsvarende vår grunnskole. Barna er vanligvis 6 år når de begynner på skolen. Så følger Secondary school i fire år, tilsvarende vår ungdomsskole. Nye regler sier at en privat skole må dekke alle 10 årene. Det betyr at skolen i Tarime må bygges ut med Primary school i tillegg i løpet av tre år.
Samaritan Technical Secondary School har i dag 207 elever. Av disse blir 67 helt eller delvis støttet fra Norge. Målet er å få 100 elever i 1 videregående klasse fra nyttår. Skoleåret følger kalenderåret. Da trengs det sponsorer fra Norge!
For min del gikk dagene med til diskusjoner og undersøkelser og til å fikse små problemer som dukket opp.
En av evangelistene tar med seg projektor, lydutstyr og aggregat i bilen og drar til landsbyene i nærheten. Der viser han filmer og videoer med kristent innhold på storskjerm. Men dessverre begynte bildene å bli ganske grå. Kunne jeg gjøre noe med det? Jeg kikket på utstyret og fant at et par ledninger var blitt skjøtet og hadde dårlig kontakt. Nye ledninger ble kjøpt og alt var i skjønneste orden. Kunne jeg også fikse strømledningen til PC-en hans med det samme? Der var nok problemet av en annen art, så han fikk seg en ny PC av de PC-ene som venner i Norge hadde sendt med meg. Den gamle PC-en tok jeg med til Norge. Her har jeg fått overført det som var på disken hans og lagt på en minnepinne. Nå er den på vei i posten.
Skolen har en helsestasjon hvor de blant annet har fått en brukt ultralydmaskin fra Norge. Denne var det en feil på. En lokal «ekspert» hadde konkludert med at det måtte byttes noen deler i maskinen. Jeg kontaktet GE Healthcare i Norge som ga en fantastisk støtte og hjelp. Gjennom en masse e-poster frem og tilbake fikk vi løst problemet uten at vi måtte bytte noe som helst.
En av de store opplevelsene for meg var å komme tilbake til Gibaso, en landsby ca. to timers biltur med Torgnys gamle Landrover. Kjøreturen er en sak for seg på støvete og humpete veier. Men veiene blir bedre, det var mye arbeid som tyder på det. På veien kjørte vi forbi gullgruven North Mara Gold Mine, en gigantisk gullgruve som eies for det meste av verdens største gullprodusent, kanadiske Barrick Gold.
Kirken i Gibaso er en liten mursteinsbygning. Vindusåpningene har ikke glass, bare gitter, slik som det er vanlig her. Da jeg var her for to år siden, var veggene grå og på frontveggen, over alteret, sto det skrevet med kritt «Zima sim» eller «slå av mobilen». Nå har de fått malt kirken og på frontveggen er det satt opp et trekors. Det har de også satt opp på utsiden over inngangsdøra. I sin stille enkelhet vitner korset om at dette er en kirke og hvem de som går her tror på.
Forteller om tur til Afrika: Her får elever gå på skole takket være støtte fra Soknedal
Gudstjenesten her er mer livlig enn vi nordmenn er vant med. De danser gjerne til salmesangen, noen ganger med innstuderte bevegelser, andre ganger helt fritt.
Og som vanlig var det masse mat. Mest ris, og litt hønsekjøtt eller sau- eller geitekjøtt. Fisk er det også en del av. Sjeldnere er storfe. Maten er god, ikke for sterkt krydret og alltid med god saus. Til alle måltider serveres det frukt; banan, melon og mango.
Samlet inn penger og så ble det lys
Jeg ble igjen i Gibaso et par dager og fikk oppleve byen og livet på en spesiell måte. På markedet var jeg eneste hvite blant en masse afrikanere. Men jeg følte meg helt trygg. På markedet ble det solgt alt mulig, grønnsaker og frukt, korn og bønner, sauer og kyr og høner, tau og plastkar, klær og sko og solcellepaneler. Mange har solcellepaneler, men de har ikke regulator. Det fører til at batteriene blir overladet og ødelagt.
Den søndagen jeg reiste hjem fikk jeg anledning til å være med på gudstjenesten i Tarime. Et ungdomskor og et kor av voksne deltok. På slutten av gudstjenesten måtte jeg komme frem og fikk et langt stykke stoff som takk for det jeg hadde bidratt med. Helt til slutt ble det bedt for meg, familien min og for hjemreisen. Det ble et sterkt minne å ta med seg på hjemturen.
Skrevet av Jan Fr. Sagdahl