Det er ingen tvil om at familien Lie Gilberg har havnet på rett hylle i Budalen. Her våkner ekteparet Dina og Arnstein hver dag opp til en varm velkomst fra dyr både i hus og fjøs, den lune varmen fra en sprakende vedovn, duften av hjemmebakt brød og frokostegg fra egne høner, melkeglasset med fersk melk fra nabokua, og fra tegnebordet har de panoramautsikt over jorder, skog og fjell, rådyr og fugleliv rett utenfor vinduet.

–Når dagens kontorarbeid er unnagjort er det ut og trene en sprek hest eller to, eller en luftetur med hunden på knirkende snø under en nattsvart himmel med nordlys og millioner av stjerner. Jo, vi er privilegerte som kan være en del av det hele, sier Dina.

Les også: Vil restaurere gamle bygg

Det høres bonderomantisk ut når østlendingen beskriver livet i bygda, men det er 18 år siden paret bosatte seg her med sine fire barn, så det er ikke lenger noen virkelighetsfjern oppfatning av tilværelsen på landet Dina beskriver.

Dette er livet.

Vokste opp i Oslo

Dina vokste opp på Bekkelagshøgda i Oslo, som yngst i en familie med mor og far, fire søstre og to hunder.

–Foreldrene mine var begge yrkesaktive, og vi barna vokste opp i en sammensveisa familie, hvor vi delte ansvar og plikter, gleder og sorger. Vi lærte det meste av gjøremål rundt hus og hjem: matlaging, vask, stell og reparasjon av klær, sko, sykler og ski, snekring og maling, lufting og stell av hunder. Det var søndagsturer i marka, og helger og ferier på den selvbygde hytta i Hallingdal, forteller Dina.

Mye av fritiden i oppveksten tilbrakte hun i stallen på Ekeberg rideskole, hvor hun stelte hester og hjalp til. Høydepunktet var rideleir om sommeren, der ungene fikk ansvar for egen hest i en uke, og lærte mye og hadde det moro sammen.

Les også: Tok andreplass i aviskonkurranse

–Siste uka av skoleferien hvert år var vi søstre bedt på hytta til tante, onkel og søskenbarn på Nøsen i Valdres, et område med aktivt seterliv, med geiter, kyr og sau som beitet langt til fjells. Vi var med på gammeldags hesjing, gikk turer i fjellet og i skogen hvor vi plukket sopp og bær, vi badet og rodde, og vi hadde til og med tilgang til et par islandshester som vi holdt på med tidlig og sent, mimrer Dina.

Flyttet til Trondheim

Interessen for dyr og tradisjonelt landbruk fikk hun altså tidlig, men utdanningsmessig valgte hun en annen vei. Dina flyttet til Trondheim og begynte på arkitektutdanningen ved NTH i 1980 (NTNU), og der møtte hun Arnstein Gilberg fra Mære i Nord-Trøndelag. De flyttet sammen og stiftet familie på Lade, og tilbrakte mange helger og ferier på Arnsteins mors småbruk i Busetgrenda.

Paret startet sin egen arkitektpraksis i 1996, Lie Gilberg Arkitekter AS.

–Med eget småskala arkitektkontor i «lomma» ble det mulig å flytte både arbeidsliv og familieliv til Busetgrenda, forteller Dina.

Dette åpnet for muligheter til i større grad å dyrke interessene for friluftsliv, dyr, hester, ridning, skigåing, landbruk, jakt og fiske.

Les også: Flere jegere i Gauldalen

Så i 1999 begynte eldstemann Magne i 9. klasse, Sigrid i 6. klasse, Karen i 1. klasse og Erik i barnehagen i Budal. Familien på seks bodde de første årene i huset til Ottar og Ranveig Rønningsgrind på Hyllstubakken, hvor de fikk delta i både sauedrift og onnearbeid.

Barna fant seg godt til rette i små klasser med flinke lærere på Budal skole, sier Dina.

–Likevel ville vi se på flyttingen som et prøveprosjekt, det skulle være lett å flytte tilbake dersom noen ikke trivdes.

Kjøpte hus i Budal

Men de ble boende. I 2003 kjøpte de Midttun i Enodd, et hus fra 1938, som var kombinert butikk og bolig. Huset ble renovert og sto ferdig i 2005, som bolig for familien, arkitektkontor, uthus og stall, samt pub og kafé til glede for lokalbefolkningen og tilreisende.

–Om ikke serveringsvirksomheten er like omfattende nå som i oppstarten, holder vi fortsatt noen åpne pubkvelder til hygge og forlystelse for glade budalinger, gjester og besøkende, smiler Dina.

Drømmen om eget gårdsbruk ble virkelighet da de fikk kjøpe gårdsbruket Plassen i Storbudal i 2008, og etter snart ti år har det meste av bygningsmassen her også blitt renovert.

Barna har blitt voksne, og setter pris på å komme hjem på ferie, enten det er til fjell, dyr, skog, potetavling eller ”gøbb og klenning”. De to yngste tilbringer det meste av tiden hjemme i Budalen, når de ikke opptatt med jobb og studier.

–Det er ikke utenkelig at det blir en ny generasjon bønder på Plassen i framtida, mener mammaen deres.

Forberedt på bygdedyret

Paret var forberedt på at det ikke trenger å være lett å komme utenfra og bli tatt inn i varmen i et lite bygdesamfunn, men ved hjelp av gode venner og naboer, har de gradvis blitt budalinger, forteller Dina.

–Vi har alltid blitt møtt med vennlighet og gjestfrihet. Ved å dele interesser og delta i aktiviteter på fritida, har alle fått en plass i fellesskapet og fått frihet til å dyrke sine interesser og være seg selv. Samtidig ser vi at slekts- og familiebånd og århundrelange naboskap skaper allianser og grupperinger man som innflytter ikke naturlig blir en del av. Folk er vant til å klare seg selv, så vi måtte mobilisere mot og selv å ta initiativ til å henge oss på og spørre oss fram. Det kan være vanskelig å stikke seg fram eller være annerledes i et lite samfunn, derfor hviler det et ekstra ansvar på barnehage, skole og institusjoner å sørge for et inkluderende miljø, sier hun.

Dugnadsånd og frivillighet preger fortsatt det meste som foregår i Budalssamfunnet, fortsetter hun, og det skaper muligheter for de fleste til å delta og finne sin plass i bygda. Dugnadsånden er også et viktig våpen mot bygdedyr, pengemakt og misunnelse, mener Dina.

Er det noe som bekymrer henne, er det heller det hun mener er både offentlig og privat mangel på vilje til å utnytte utviklingsmuligheter til beste for bygda.

–Kompetanse, tjenester og initiativ som finnes i lokalmiljøet bør støttes og brukes, sier Dina.

Engasjert for naturen

Hun er også levende opptatt av bygdepolitikk, og mener det er viktig at folk står sammen i kampen mot sentralisering og industrialisering.

–Vi får håpe vi kan dra seieren i land i lag med andre som vil ivareta mulighetene for fortsatt å produsere ren, sunn og god mat i Norge, med gode levevilkår for både folk og dyr, uttaler hun.

Dette er ikke det første Dina har engasjert seg dypt og inderlig i. Etter at hun hadde tatt eksamen artium, reiste hun og flere andre nordover, for å demonstrere mot utbygging av Altavassdraget og for samenes rettigheter.

–Jeg fikk jeg lære at demokrati og rettferdighet i samfunnet slik det er beskrevet i bøkene på skolen, ikke stemte med virkeligheten som innbyggere og urbefolkning opplevde på Finnmarksvidda. Denne erfaringen og erkjennelsen har satt seg i ryggraden og påvirket mitt syn på politikk og de mulighetene vi har for å skape en bedre tilværelse for oss sjøl og andre på denne kloden. Det er faktisk bare greit å fortsatt ha fem dager soning igjen for min uoppgjorte bot for å ha opponert mot makt og storsamfunn, sier hun.

Fulgte hjertet og nesen

Lite visste hun den gang, om at hun skulle havne på en fjellgård i Budalen med 40 vinterforede sauer og 14 islandshester. Verken det eller eget arkitektkontor i tradisjonsrike omgivelser var en del av en velregissert plan.

–Det er populært å snakke om å sette seg mål og ta de rette valg. Jeg er ikke spesielt målrettet og liker ikke å ta valg, men lever livet mitt etter en mage-hjertefølelse. I ettertid kan en se sammenhengen og forhåpentligvis en mening i det en har gjort, men jeg har vel egentlig bare fulgt nesa mi, som fulgte en lukt, fra barndommen – Lukta av hest, kuskit, snø og fjell, sier hun.