På barne-/ungdomsskole og delvis også på videregående skole fikk jeg god oppfølging med tilrettelegginger, og etterpå  hadde jeg et fantastisk år på musikkfolkehøgskole. Men etter dette året startet «kampen» for å få den hjelp jeg hadde behov for med tanke på å finne meg en jobb jeg kunne takle og trives med.

Jeg ble anbefalt å prøve lærekandidat i bedrift med mulighet for å få et kompetansebevis innenfor et fag.  Jeg startet da hos Vekst Melhus og fullførte her på kantinearbeid etter 2 år, til tross for mange «humper i veien». Jeg følte at jeg ikke ble hørt av administrasjonen her og hadde ikke noen positive år ved denne bedriften.

Så begynte kampen mot Nav Melhus. Jeg var da 21 år og måtte bo hjemme hos mine foreldre, da jeg ikke hadde noen inntekt. Jeg ble nektet sosial stønad  i tillegg til at hjelpestønaden jeg hadde hatt ble tatt fra meg. Men i 2017 flyttet jeg sammen med mine foreldre til Heimdal og skulle da forholde meg til Nav-kontoret i Trondheim, og her var det endelig en saksbehandler som tok tak i saken min, og da begynte snøballen å rulle. Det viste seg at jeg hadde krav på arbeidsavklaringspenger (AAP), som jeg så fikk innvilget i løpet av kort tid. I 2018 kunne jeg flytte for meg selv i leid leilighet.

– Etter alle disse nedturene har jeg nå gitt opp å få meg en tilrettelagt jobb, skriver Håkon Brunsvik Dahl. Foto: privat

Høsten 2018-våren 2019 fikk jeg tilbud om å delta i samarbeidsprosjektet «Ung i jobb» mellom Nav og RBK (Rosenborg Ballklubb). Dette virket som et bra tiltak til å begynne med. Det var en del personer som kom innom og holdt foredrag om hvordan de hadde lyktes i arbeidslivet og om hvilke veier man kunne gå, uten at dette ga noen mening for meg, så jeg begynte etter hvert å tvile på hensikten med dette tiltaket. Var det kun en måte å holde unge som meg i aktivitet på, slik at regjeringen kunne skryte av den lave arbeidsledigheten i landet?

Jeg hadde tenkt lenge på hva jeg hadde lyst å jobbe med uten å ha noen klar formening om det. Derfor var jeg ute i praksis på forskjellige arbeidsplasser for å prøve det ut. Men jeg fikk ikke mange dager på meg før arbeidsleder konkluderte med at det «gikk for sakte» eller «det passet ikke for meg» og lignende uttalelser. Jeg rakk ikke å sette meg inn i arbeidet før jeg ble forflyttet, så jeg ble ikke mindre forvirret nå hva jeg ville jobbe med.

Slik holdt det på, 1 uke her, 2 uker der og til slutt 1 måned i Prima Heimdal, som har mange forskjellige arbeidsoppgaver å tilby. Der fikk jeg først prøve meg i resepsjonen, men måtte vike plassen for en ny kandidat som skulle prøve det ut. Deretter fikk jeg prøve meg på transportavdelingen som hjelper ved utkjøring av frukt og snacks.

Jeg trivdes godt med begge disse oppgavene, men fikk heller ikke fortsette på transportavdelingen, da de mente det ble for tungt for meg. Dette kunne vært løst med tilrettelegging.  Så  ble jeg plassert på et selvbeherskelseskurs sammen med flere andre. Der skulle vi lære oss å sette begrensninger for oss selv, og da tenkte jeg: Hva skal jeg med dette? Er ikke hele poenget med å komme seg ut i jobb at man skal se muligheter og ikke begrensninger? Men jeg fullførte kurset for å se hvor det førte hen, og det førte ingen vei videre.

Nav mente jeg burde gjennomgå en kognitiv utredning på Brøset (habiliteringstjenesten) for å få et vedtak på rett til uføretrygd. Jeg ble utredet og fikk i november 2019 innvilget uføretrygd. Verken fastlegen min eller jeg skjønte hvorfor jeg måtte gå gjennom denne utredningen. Neste avsnitt er et sitat fra Brøsets egen beskrivelse på hva habiliteringstjenesten står for:

«Habiliteringstjenesten

Habilitering er en planlagt og tidsavgrenset prosess hvor målet er å øke pasientens evne til å fungere mest mulig selvstendig i hverdagslivet. Denne tjenesten bistår voksne som har medfødte eller tidlig ervervede hjerneskader og/eller sammensatte funksjonshemminger. Det tilbys en utredning og behandling av pasienten og også rådgiving og veiledning til hjelpeapparatet rundt. Tjenesten er organisert i tre habiliteringsteam samt en psykiatrisk poliklinikk som tilbyr samtaleterapi til pasienter med kognitiv svikt. Det tilbys også ambulerende tjenester. Det er en bred flerfaglig stab som jobber på denne avdelingen.»

Etter at konklusjonen på utredningen på Brøset  var gjort, fikk jeg innvilget rett til en varig tilrettelagt arbeidsplass (VTA) og var veldig fornøyd med det, da jeg nå hadde et stort håp om å få meg en jobb, selv om jeg og min nærmeste familie var uenige i deler av konklusjonen i rapporten, blant annet det at de slo fast at jeg ikke  kunne kjøre bil over lengre tid på grunn av konsentrasjonsproblemer. I tillegg ville de utrede meg for ADHD, noe som var fjernt både for meg selv og de nærmeste rundt meg.

Ekspertisen kan ta skammelig feil, for jeg har motbevist det meste. Jeg kjørte opp til moped/scooter og senere bil. Jeg har egen ombygd bil og har flere ganger kjørt strekninger opptil 52 mil på en dag, vel å merke med 3-4 pauser, uten å være sliten da bilturen var over, og jeg hadde ingen problemer med å konsentrere meg om kjøringen. Dette kan mine foreldre bekrefte.

I 2021 fikk jeg tilbud om å jobbe i VTA-bedriften Prima. Først hadde jeg praksis på snekkeravdelingen. Det fungerte ei god stund. Men etter hvert fikk jeg allergiske reaksjoner, antagelig på grunn av beis, sterke lukter og støv. Jeg har fått påvist at jeg ligger i grensesnittet til allergi, men lege konkluderte med hypersensitive slimhinner som fører til at jeg får allergiske anfall med kvalme, nysing og konstant rennende nese ved blant annet sterke lukter og fukt.

Da bedriften ikke hadde andre tilbud til meg, og jeg gikk lenge og ventet på noe nytt, måtte jeg til slutt si opp plassen pga påkjenningene. Jeg spurte om det var mulig å jobbe i transportavdelingen der, men det var ikke mulig, fikk jeg til svar, da de ikke hadde midler til å bygge om en bil til meg. De midlene de fikk fra staten gikk med til lønn til administrasjonen/arbeidslederne, fikk jeg høre. Jeg tilbød å bruke min egen tilpassede bil mot at jeg fikk kjøregodtgjørelse, men det var heller ikke aktuelt for bedriften. I ettertid har jeg lurt på om det var konklusjonen i rapporten fra Brøset som var årsaken til at jeg ikke fikk jobbe i transportavdelingen.

Etter et møte med min kontaktperson i Nav fikk jeg tips om å sjekke jobb i en annen VTA-bedrift som drev med trykking av logoer på klær. Etter flere møter og telefonhenvendelser til denne bedriften skjedde det ikke noe her heller, blant annet fordi lederne så mine begrensninger og ikke mine muligheter ved god tilrettelegging.

Og jeg som trodde at statlige midler til VTA-bedrifter i størst grad skulle gå til å tilrettelegge for alle oss som trenger det for å ha en arbeidsplass å gå til. Der tok jeg visst skammelig feil.

Etter alle disse nedturene har jeg nå gitt opp å få meg en tilrettelagt jobb. Jeg er veldig glad i musikk og er med i et supert kor, og det legger jeg energien og sjela mi i og betrakter det som en jobb med bare gode kollegaer.