På søndag fikk vi den best mulige avslutningen på OL vi kunne håpet på. I suveren stil gikk Marit Bjørgen inn til gull på 30-kilometeren, nesten to minutter før nærmeste konkurrent. På avslutningsdistansen sikret Marit seg det individuelle gullet hun så sterkt ønsket seg, og tårene trillet allerede før hun krysset målstreken. Gullet sikret at Norge toppet medaljestatistikken i OL i Pyeongchang, samtidig som vi tangerte gullrekorden til Canada fra OL i 2010 og vi forbedret vår egen rekord med flest medaljer i ett og samme OL.

Men enda større for oss er at gullet er Marit Bjørgens åttende OL-gull og 15. medalje totalt. Hun er dermed tidenes beste vinterolympier. Etter målgangen var alle de store norske mediene totalt dominert av nyheter om Marit Bjørgen. Mange kom med sin hyllest av skidronningen, en svensk kommentator ba om unnskyldning for å ha sagt at hennes tid i toppen er over og statsministeren var på direkten i NRK Dagsrevyen for å kommentere prestasjonen.

Det er nesten vanskelig å forstå hvor stor Marit Bjørgen er. Hun er en av Norges største idrettsutøvere noensinne, om ikke den aller største. Hun har en enorm posisjon i folket, jevnlig blir hun kåret til Norges mest populære idrettsutøver. Historien om hennes karriere blir enda bedre ved at hun slet tungt i noen år, før hun kom tilbake på vinnersporet til OL i 2010.

Her hjemme har ordfører Sivert Moen tatt til orde for at Midtre Gauldal bør kalle opp en vei etter Marit Bjørgen. Kanskje en vei i hjembygda Rognes. Det er et godt forslag. Ordføreren ymtet også frampå om at Johannes Høsflot Klæbo, som er kvart rognesbygg, kan få en vei oppkalt etter seg. Det er imidlertid i tidligste laget, synes jeg. Med tid og stunder bør det kanskje komme opp en statue av Marit Bjørgen også, men det kan vi vente med til karrieren er over. For vi håper jo at hun blir å se på startstreken i neste års VM.