«Raukløvern bøye seg, prestkragen tøye seg, brurgraset står tett», heter det i «Slipsteinsvæilsen».

«Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med, så kjem dom i mårå og meie dekk ned», skrev Alf Prøysen»

Ikke fullt så romantisk er det når kantslåttmaskina «kjem og meie ned», til skrekk og gru for oss blomster- og nektarhungrige individer og insekter. Men, slått må til, ifølge anleggsgartner Nils Bakken, noe han har helt rett i. Blomsterengene forsvant når det ble slutt på slåtten i utmarka, og i dag er det veikantene som fungerer som blomstereng.

Hvis det derimot skal slås slik byggleder Torunn H. Sandvik i Statens vegvesen anbefaler, med første slått i mai/ut juni og andreslått i august, ja, da vil vi ikke ha stor glede av blomsterengene. Sandvik freder imidlertid vegskråningene i juli, for å la planter og insekter kunne frø og formere seg, men da er det sørgelig dødt i flere veiskråninger. Når plantene blir slått i juni, når de nettopp er i ferd med å komme i blomst, vil de fleste arter ikke kunne greie å vokse opp igjen, blomstre og frø seg før neste slått i august. Juli blir dermed en helsvart måned for oss som gleder oss over villblomstene og insektene får en mager fellesferie.

Ta en plante som blåklokke, som er en langdagsplante og blomstrer først ved midtsommer, den vil lide av en slik slåttepraksis. Det samme for prestekrage, rødknapp, humleblomst m. flere som krever en forholdsvis lang vekstsesong for å kunne frø seg. De blir tapere i forhold til mer hurtigvoksende planter, ugrasarter,  som etter hvert kan komme til å ta helt over.

I området hvor jeg bor, i Soknedal, synes jeg å merke nedgang i mange av disse ville plantene. Det er nesten en sjeldenhet å se en enghumleblomst i veikanten. Derimot ser jeg flere planter på fremmarsj som ikke er så gledelig. I de nye veiskråningene finnes det mye balderbrå og korsblomstarter, bra kost for insektene, men kan en tenke seg at disse kan komme til å utkonkurrere de stedegne artene, da de har enormt stor formeringsevne.

Naturen skal en ikke tukle med, og både vegvesenet, gartnerne og munkene må ta skylden for en del fadeser som er gjort gjennom tiden, blant annet lupiner, parkslirekne, kjempespringfrø og skvallerkål på ville veier, eller skal en si langs alle veier.

Det er ingen enkel oppgave å skulle ivareta både trafikksikkerheten og floraen langs norske veier. I flere kommuner arbeides det intens både med å ivareta og bekjempe arter. Det kreves både kunnskap og vilje for å få det til.

Et eksempel er Smøla, i Møre og Romsdal, hvor innbyggerne har sett seg lei på å bli fratatt blomsterprakten langs veiene. Der skal det nå forsøkes med selektiv førsteslått, hvor det bare skal slås i områder hvor høye planter hindrer sikten, samt der det er registrert fremmede, uønskede arter. Blomsterskråningene får stå, til glede for romantikerne og insektene, til de er ferdig avblomstret.

Å bevare blomsterenga og insektene er ikke bare vegvesenets oppgave, men vi har alle et ansvar, både på offentlige - og private eiendommer.

Horg bygdatun er et godt forbilde i så måte. De har latt være å slå enkelte områder på tunet, noe som har blitt en suksess og fått tilbake blomsterenga med sin opprinnelige flora. De kan blant annet skilte med «Døgnåpen insektskafé»!

Med hilsen BlomsterElin, alias Elin Anshushaug, gartner og blomsterelsker