Skrevet av Hans Olav Lund
Nyttårsrakettene og smellene har forlengst stilnet. Rakettpengene burde etter min mening gått til noe humanitært, i stedet for å skremme dyr og forurense lufta. Men det er så mye som svirrer i tankene. Kobberkablene i jorda som kommer med bredbåndet skal stenges, alt skal komme gjennom lufta. Du verden for en digital hverdag som er kommet. Jeg beundrer de menneskelige hjerner som har utviklet alt dette, men hva om den elektriske strømmen plutselig forsvinner? Hjelper det å ha noen gamle pengesedler liggende i pungen? Mange av oss gamle synes utviklingen har gått alt for fort.
Noen korte glimt fra barndom og oppvekst på Soknes i Støren. Født 1933. 7 år da krigen startet, og et stort antall tyske soldater inntok skolen. Første klasse var i en villa i nærheten. Etter hvert ble det bygd mange brakkeleirer på Støren. De fleste tyskere var greie nok for oss barna, men vi fikk forsiktig formaning om ikke å bli venn eller uvenn med nazistungene. Noen av dem kom i flotte hirduniformer og hilste «heil å sel» med strak arm frem. Ellers er det rasjonering og rasjoneringskort som minnes.
Heime på småbruket var det gjerne ei ku og noen sauer, og en gris utover høsten som ble slaktet til jul. Far slaktet dyrene selv. Nesten alt på dyret ble brukt – hermetisert eller saltet i kjøttstampen for å bli spekemat. Kjøleskap eller frysere fantes ikke, kjelleren var det kaldeste sted for oppbevaring. Her kunne jeg nok skrevet mye om nazister, arrestasjoner, fangeleirer, osv.
Men det ble fred i 1945, og Einar Gerhardsen ble statsminister.
Oppbygging og frie valg, – det enorme oljeeventyret, og ikke minst et trygdesystem der ingen sitter i slummen. Vår første telefon kom med linjer på veggen, og når sentralborddama trykte to lange og ett kort ringesignal, var det til oss. Litt av ei utvikling til dagens mobiltelefoner.
Til slutt: For noen måneder siden fikk jeg operert inn en pacemaker som ordner med hjerterytmen. Egenandel kr. 0. Hva om jeg skulle betalt dette selv, og uten forsikring? Hurra for NORGE!!