Av Ole Lande
Jeg leser med glede i Gaula, 10.- og Trønderbladet 11. d.m., at Melhus kommune har vedtatt å «ta imot 30 flykninger per år i tre år».
Flyktning, hva er det? Det er ikke lett for meg, oss å sette oss inn i hva det det er. Flyktning, være uønsket over alt og av svært mange… Vi ser det på TV og aviser hver dag: «Send dem hjem!
Stor takk til Pernille Wahlberg som har løftet behovet opp i kommunestyret.
Takk også til dere andre som var med og sa JA!
I ordtaket heter det: «Ingen kan hjelpe alle, men ALLE kan hjelpe en!» Det kjenner vi også fra beretningen fra, om den barmhjertige samaritan. To så den skadde, men bare gikk forbi, den ENE stoppet og ga livsviktig hjelp.
I ei «tegnestripe» så jeg for en tid tilbake følgende utfordring. Møtelederen sier:
«Venner vi skal gi til misjon, det er viktig! Men vi har en mulighet her hjemme også. I flyktningemottaket er misjonsmarken kommet helt til oss. Hva skal vi gjøre? (så ropes det fra salen) SEND DEM HJEM!»
Jeg har en venn som kom til Norge for vel 10 år siden, uten mor og far, søker om opphold og til tross for flere vitner om hans ærlighet og tro, har ikke Norge plass for han. Han greidde å rømme fra politiet her og havnet i Frankrike. Der fikk han opphold, men må ha hjelp til husrom og mat.
Flyktning, hvordan er det å være det?
Hilsen en takknemlig melhusborger!
