Slik jeg leser Ketil Nilsen sitt innlegg (25.8.23), under «meninger» i Trønderbladet, er han bekymret for ungdomsmiljøet i Melhus. Jeg leser også et innlegg som er svært lite nyansert, uten den helt store forståelsen for blant annet barn og unges psykiske helse, sammenhenger i arv, miljø, oppvekst, samt forebyggende arbeid.

Nilsen har flere forslag til hvordan man kan jobbe med «ungdommer med problemer» og foreslår både økt fokus på moral og grensesetting i hjemmet, samt tiltak utenom normen; her nevnes utplassering på bedrifter. En alternativ opplæringsarena for elever kan være et veldig godt tiltak. Sammen med lovlige vedtak er man avhengig av flere ting for at man kan ta elevene ut av klasserommet. Blant annet at eleven vil selv, en tilgjengelig arena som fremmer læring og mestring og ikke minst et godt foreldresamarbeid. Nilsen knytter begreper og utsagn som store svakhetstegn, feig, har en sterk trang til å slå, til foreldrerollen og utøvelse av oppdragelse. Jeg tviler sterkt på at slike utsagn fremmer et godt foreldresamarbeid basert på en felles forståelse, omsorg og varme for ungdommene.

Vi som jobber med barn og unge snakker ofte om resiliens, risiko – og beskyttelsesfaktorer. Resiliens, eller hvilken motstandsdyktighet hvert enkelt individ innehar, handler kort forklart om å klare seg bra på tross av vanskelige erfaringer eller opplevelser. Det kan virke som om Nilsen mener at en dårlig oppdragelse ene og alene er årsak til et barns utfordringer. Leser han seg opp på forskning og teorier innen blant annet resiliensbegrepet vil nok Nilsen få seg en overraskelse. Individets funksjon i samfunnet, herunder både i familie, i skolesystemet, på fritiden, i sosiale relasjoner, handler om så mye mer enn hva man har med seg hjemmefra.

Jeg reagerer også på Nilsens sitt utsagn som insinuerer at ungdom kan ha en iboende sterk trang til å slå. I en sak fra NRK, (25.8.23), skriver NRK om Glorija (24), som for noen år siden var med i en gruppering av jenter som opponerte mot både system og lovverk og gjorde nærmiljøet de var en del av, utrygt. Selv mener Glorija at «ingen barn våkner om morgenen og tenker at i dag skal jeg banke noen». Hun sier videre at hadde hun vært oppvekstleder i kommunen hun bor i, hadde hun invitert ungdommene til dialog og spurt dem hva som skjer. Hun ville sagt: «Vi trenger rådene deres for det er åpenbart noe vi ikke får til. Hva skal til for å få en stopp på dette? Dere er våre barn og vi ønsker å få råd av dere». I arbeidet med et trygt og godt oppvekstmiljø i Melhus kommune, tror jeg vi voksne som jobber for og med ungdom, har mye å hente på et utgangspunkt i Glorija sine refleksjoner. Vi trenger ikke voksne som setter enkeltindividet i gapestokk.

Jeg vet ikke om Nilsen har egne barn. Har han det, er det rart han ikke kjenner til at alle ungdomsskolene i Melhus er MOT-skoler. Det jobbes systematisk gjennom et autoritativt perspektiv, med programmer som skal treffe både elever, ansatte i skolen og foreldre. MOT beskriver en autoritativ voksenstil som varm og tydelig, støttende og med klare forventninger, forutsigbar, skiller sak og person, har glimt i øyet og er lyttende. Det kan virke som at Nilsen har gått glipp av Melhus-skolene sin fellesforståtte ansvarlighet gjennom at de nettopp er MOT-skoler som arbeider ut fra verdisetningen; «it takes a village to raise a child». Skal vi bygge robuste barn må vi samarbeide. Vi må jobbe sammen, på tvers av skole og hjemmet og tverrfaglig på tvers av enheter og fagområder. Vi må finne en felles forståelse for forebyggende arbeid og tiltak. Jeg synes det bekymringsfullt at en nestleder i et politisk parti i Melhus kommune ikke er å se i det fellesskapet.