For vottene, og alt det andre, hjertelig takk

Det er så mange mennesker og situasjoner jeg nå tenker på med glede.

Det er strikket inn en dato på vittene, 13. februar 2011. Dagen da Oddbjørn Stjern ble ordinert som prest, i Soknedal kirke. Vottene var en gave fra Marie Norvik i Budalen.  Foto: Privat

Meninger

Skrevet av Oddbjørn Stjern, tidligere sokneprest i Støren fellesrådsområde

Da det kalde været kom, ble det viktig å finne de beste klærne. I skuffa fant jeg et par votter, 10 år gamle, men nesten aldri brukt. De har vært for verdifulle. Det er strikket inn en dato på dem, 13. februar 2011. Dagen da jeg ble ordinert som prest, i Soknedal kirke. Det er på tide å takke!


En prest for folket

Oddbjørn Stjern kom ikke fra fakultetene, men fra grasrota, med reiseveske og bibel.

 

Det har jeg tenkt på en stund. Men mange av dere vet at for meg kan det være en ubehagelig lang vei mellom idé og handling. Vottene, som jeg fikk av Marie Norvik i Budalen, minnet meg om den forsømte takken. Jeg hadde vært prest «på prøve» i to år før ordinasjonen, og fikk 7 år til. Tilsammen 9 flotte år i menighetene i Midtre Gauldal.

Oddbjørn har aldri studert teologi, men en særordning for personer med annen yrkesutdannelse eller erfaring gjorde at han likevel kunne ordineres som prest i 2011, etter å ha gått praktikum, en universitetsprøve for vordende prester, med vekt på praktiske ferdigheter.  Foto: Gunn Heidi Nakrem

 

Det er så mange mennesker og situasjoner jeg nå tenker på med glede. Jeg kan humre og le for meg selv, eller bli rørt. La meg nevne noen få eksempler:

I våre menigheter blir oftest fellestekster som trosbekjennelse og Fadervår fremført i form av mumling, nesten ikke hørbart. Derfor ble jeg tatt på senga i Budal kirke da plutselig alle som var i kirka samstemt, høyt og i en god, felles rytme plutselig var med. Menn, kvinner og barn bekjente vår hellige tro. Selv ble jeg så beveget at det holdt hardt å fortsette med å lede an i tekstene.


Å få være sammen med pårørende er en sårbar situasjon. Det er dristig av dere å slippe presten så langt inn i deres og familiens liv. Jeg har ivret for at også barna må få være med på samtalen om den avdødes liv. Det betalte seg særlig en gang i Soknedal, da en gutt, som hadde fulgt oppmerksom med, plutselig sa noe slikt: «Pappa, dette har du aldri fortalt om bestemor før!» Et hellig øyeblikk.


Feirer kirka med bok

Ei 200 år gammel kirke fortjener å få sin historie fortalt mellom stive permer. Jubileumsboka for Støren kirke er nå klar.


Hadde vi kontroll da vi la opp til 200-årsjubileet i Støren kirke? Et helt år med månedlige arrangement, bokskriving, minikirka, familiedag på kirkebakken, stemningen under fargelampene i partyteltet utenfor kirkeporten, fantastiske musikalske prestasjoner i mange stilarter. Og de mange frivillige. Nei, vi hadde vel ikke alltid følelsen av å ha kontroll, men det var forløsende da en i menighetsrådet på et oppsummeringsmøte, sa med glød i øynene: «Jeg angrer ikke på noen ting av det». Det gjør ikke jeg, heller.


Vi gjorde noe dristig, men ganske kreativt en pinsegudstjeneste i Singsås kirke. Pinse er jo kirkens bursdag, og vi visste det ville komme mange barn. Da laget vi bursdagsfest. Og mens presten talte til de voksne, satt barna i koret framme i kirka og spiste bursdagskake. Og hver av dem hadde pannebånd med HelligÅnd-flamme. Jeg skulle ønske jeg fikk oppleve det én gang til. Da ville jeg sagt til menigheten: «Ta vare på barna. La barna få høre om Jesus».


Mange ville prøve det nye orgelet i Støren kirke

Som julekvelden for organister i Gauldalen.


Så mange situasjoner, så mange flotte mennesker som bidro på alle plan, frivillige og ansatte. Hjertelig takk for at jeg fikk være en del av dette. Det er sagt at den beste læreren for å utdanne en prest, er menigheten. Jeg kjenner at det er sant.


Men dere kunne med fordel vært en strengere læremester. For jeg bærer også på minner om da jeg kom til kort. Feil jeg gjorde, situasjoner jeg ikke taklet, samtaler jeg ikke tok, mennesker jeg forlot, ord som ikke burde vært sagt. Det er sårt å tenke på. Jeg må be om tilgivelse.


Likevel, i sum kjenner jeg på en dyp takknemlighet. Til dere alle som jeg ble kjent med, og til Gud som skapte så mange flotte mennesker.


Gudstjeneste anno 1817 på Støren

For 200 år siden ble det meste av teksten sunget under gudstjenesten.