– Det å få akkurat denne prisen betyr veldig mye for meg, forteller Kirsti Huke når vi treffer henne over en kaffekopp kun et par dager etter utdelingen i Oslo sist fredag.
En rekke store vokalister og jazzmusikere i Norge i dag har fått den høythengende prisen før henne.
Stinn brakke på konsert
100.000 kroner
Minneprisen, som er på 100.000 kroner, ble opprettet etter at jazzvokalisten Radka Toneff døde i 1982 – og deles ut annethvert år til en utøver som arbeider i Radka Toneffs ånd.
Styret i Radka Toneff Minnefond valgte i år å gi prisen til Huke for hennes mangeårige innsats innen norsk musikkliv. Blant annet trakk de fram at Huke tidlig markerte seg som jazzvokalist.
Allerede i 1998, da hun var under utdanning på jazzlinja ved NTNU, etablerte hun Kirsti Huke Kvartett i 1998 sammen med sine medstudenter Håvard Wiik, Steinar Raknes og Håkon Mjåset Johansen. Alle godt etablerte jazzmusikere i dag.
– Gjennom sine snart tjue år som utøvende musiker har hun vist stor allsidighet og jobbet med musikk i en rekke sjangere, og hun forener dette i en personlig stil med elementer fra akustisk og elektronisk musikk, heter det i styrets begrunnelse.
Tjue år som artist
Minneprisen ble delt ut av jazzmusiker Arild Andersen under en storslått markering på den nasjonale jazzscenen Victoria i Oslo sist fredag, der Huke kvitterte med å holde en to timer lang konsert der tre av hennes bandkonstellasjoner medvirket. Huke selv er både og ydmyk og beveget over å få en slik utmerkelse, og har mange å takke for den karrieren hun har hatt så langt.
– Jeg elsker musikerne mine! Uten dem hadde jeg ikke vært der jeg er i dag, det er de som er min aller største inspirasjonskilde, forteller Huke over en kaffekopp på Comfort hotel i Trondheim.
Starten i Soknedal
Men alt startet da den unge Huke tidlig i tenårene fikk synge med Soknedal Storband.
Dirigent Odd Andre Elveland var den som fikk henne til å prøve seg på jazz og improvisasjon, og som fikk henne til å høre på musikk på en helt ny måte.
– Samtidig må jeg også trekke fram rektoren ved Melhus kulturskole, Harald Lund, som også hadde en finger med i spillet da han sendte meg til Lørdagsskolen i Trondheim, legger hun til.
Mange jern i ilden
Denne våren er Kirsti Huke hektisk opptatt med konserter og andre spilleoppdrag, plateinnspillinger og undervisning. De siste 15 årene har hun vært timelærer på jazzlinja ved NTNU i Trondheim, og i fjor høst ble hun fast ansatt som førsteamanuensis i halv stilling.
– Jazzlinja har betydd veldig mye for meg, både fra den tiden jeg selv studerte, men også i alle de seneste årene da jeg har fått undervise mange av de nye vokalistene i bransjen, sier hun.
I disse dager er det opptaksprøver på jazzlinja og Huke sitter i utvelgelseskomiteen.
Skryt fra kollega
Der er også pianisten, medmusikant og NTNU-kollega Vigleik Storaas med.
Han har vært en viktig for Huke i alle disse årene, og er en av de hun har spilt med lengst.
Storaas skryter av hennes utrettelige arbeidsinnsats – og høye nivå på alt hun foretar seg.
– Kirsti er en unik artist, kvaliteten på det hun gjør er høy og veldig jevn, og når vi er på turné synger hun like bra hver eneste kveld, uansett dagsform, roser Storaas.
Han er glad for at den prestisjetunge minneprisen i år gikk til nettopp Kirsti Huke.
- Det er så utrolig velfortjent, det er sånn kvalitet på det Kirsti gjør, og slik har det vært helt siden første gang jeg traff henne på øvingsrommet. Jeg ser alltid frem til å spille med Kirsti, forteller Vigleik og sender et stort smil til sin musikerkollega.
Ny konsert i mars
Søndag 18. mars holder de duokonsert i Vår Frue kirke i Trondheim. Både standardlåter, Hukes låtmateriale og Storaas sine komposisjoner står på programmet.
– Det blir fint å spille i kirka igjen, vi har vært der ved flere anledninger tidligere, og vi gleder oss til å hente fram både nye og gamle låter, forteller Huke.
Tjue år etter at det hele startet kan hun nå skue tilbake på en lang og allsidig musikerkarriere med mange store høydepunkt.
Sånn sett er det riktig timing på pristildelingen, innrømmer 41-åringen.
– Prisen er på mange måter en fin oppsummering av det jeg har jobbet med i alle disse årene, og gir meg ekstra motivasjon til å jobbe videre med nye prosjekter, avslutter hun.