Det var ingen tvil da tilbudet kom, vi skulle bli med til Finland på en tur med fire døgns bjørnefotografering.
Og i ettertid, det var ikke en tur vi angret på. Som de eneste trønderne møtte Jon Kamphaug og jeg opp på Gardermoen og reiste sammen med tolv andre fotogærninger som vi liker å kalle oss, med to kjente og profesjonelle naturfotografer, Tom Schandy og Baard Næss.
Det var lagt opp til at vi ble kjørt ut til et fritt naturområde, stedet var omtrent midt i Finland mot den russiske grensen, hvor Kajaani og Martinsel er tettsteder i nærheten og hvor vi oppholdt oss. Vi fikk skyss ut i området og ble plassert i små fotoskjul hvor vi var to og to. Dit kom vi klokka 16 og fotograferte til vi ble hentet klokka 7 morgenen etter.
Fikk ny fellingstillatelse på bjørn
Vi fikk med oss ryggsekker med matpakker, full kaffekanne og flere vannflasker, så vi led ingen nød. Det fornødne måtte vi gjøre i all enkelhet i kroken, og fotoapparatene festet vi på solide planker og det var vindu der vi kunne se ut når bjørnene skulle komme. Noe de også gjorde. Hver kveld og natt. Det var godt og varmt inne i de små skjulene, så varmt at vi til langt på natt kastet av oss skjortene og satt i vår bare, om enn ikke våre atletiske, overkropper.
Ekstra spennende
De tre første nettene vekslet vi om å være ved myrlendt område, i skogsområde og ved et skogsvann. I det store, og som sagt frie, skogsområdet vi var, er det anslått med stor sikkerhet at det er rundt 30 brunbjørner med stort og smått. Det befinner seg ikke sau eller annet husdyr der, slik at det ikke er et konfliktområde. Og vi fikk sett og fotografert mange bjørner alle kveldene og nettene. Det være seg store hannbjørner og det var hunnbjørner med både to og tre bjørneunger, årsunger eller toårs.
Siste natta var ekstra spennende, da tok vi to melhusgutta imot nok et tilbud om å oppholde oss i et enkeltskjul for oss selv, og vi fikk begge to oppleve at det kom to årsbjørner helt bort til oss. Vi kunne ligge på golvet og de kom så nært at det bare var veggen og det lille vinduet mellom oss. Det ene fotoapparatet som sto helt nede på golvet måtte tas inn, og de rev og slet i det tøystykket som vi kunne feste rundt objektivet.
Det var en ekstra spenning selv om vi var trygge på at de ikke hadde mulighet til å komme seg inn i skjulet. Vi holdt øye med bjørnemora gjennom det øverste vinduet, men hun var ikke interessert i annet enn maten hun fant i lynget. Heldigvis.