Hun holdt det helvetet hun levde i, godt skjult for familie og venner. Først da hun flyttet til USA for å studere i 2014, begynte hun så smått å dele. Det var utelukkende positivt, og veien tilbake til livet begynte å bli overkommelig.
Anniken Gaka Tronstad er født i Trondheim, men bodde på Støren fra hun var ni til hun var 15 år og ferdig på ungdomsskolen. Da flyttet hun til Trondheim igjen.
Traumatiske episoder
Tre svært dramatiske opplevelser i ungdommen kastet Anniken ut i dyp depresjon.
– Historien starter da jeg var 16 år. Jeg var på en fest, og våknet ute i skogen av at jeg blir voldtatt. Jeg velger å ikke anmelde det. Jeg skyldte på meg selv, fordi jeg drakk og syntes dermed jeg var uansvarlig. Allerede der begynte jeg å straffe meg selv, sier Anniken.
To år etter blir hun overfalt. Hun blir enda sykere, og velger å flytte til Oslo som en fluktrute. Og så, av alle ting, blir hun overfalt og knivstukket året etter.
Hun kjente umiddelbart at ting ble for tøft å håndtere. Men fortsatt ville hun ikke dele sine problemer. Hun tenkte det var bedre at bare hun slet, i stedet for at hele familien skulle slite.
Flere selvmordsforsøk
– Vi tror vi blir en byrde hvis vi deler og snakker om følelser. Men etter seks år i helvete, når jeg delte med familie og venner, merket jeg at jeg ble ti kilo lettere. Omsorgen og kjærligheten de viste. Jeg visste ikke at det gikk an å bli så elsket, forteller hun.
Ingen visste hvor tøft livet var for Anniken. Hun var dypt deprimert, slet med mat og var suicidal. Hun prøvde flere ganger å ta sitt liv. Fortsatt var det ingen som visste.
– Da jeg våknet opp fra mitt siste selvmordsforsøk, var jeg så lei. Jeg var sikker på å ikke våkne igjen da. Jeg sovnet hver kveld med anfall. Jeg fryktet å leve, og lengtet etter å dø. Jeg tenkte: Når jeg ikke engang er sterk nok til å ta mitt liv, så må jeg nesten prøve å leve. Jeg orket ikke å bare leve litt, da kjente jeg at jeg ville ta tak i livet mitt. Være egoistisk, og gjøre det jeg har lyst til.
– Jeg prøvde å ta livet tilbake, gjennom trening og mat. Og jeg hadde en plan for det neste året. Da jeg var 21, hadde jeg ingen plan. Da ville jeg ikke leve lenger. Når jeg tenkte på døden, ga det meg frysninger, så lykkelig gjorde det meg. Når man er så syk, frister ingenting annet enn døden.
Åpnet seg
Så flyttet hun til California. Ganske raskt kjente hun at det ikke lenger gikk å holde på alt dette inni seg. Hun ringte hjem, og fortalte de hjemme om alt som hadde skjedd og i hvilken elendig forfatning hun hadde vært de siste årene. Det gjorde godt å dele, de hjemme tok imot alt det vonde. Så valgte hun også å lage en dokumentar om sine problemer, som et prosjekt på skolen. Hun fikk også holde et lite foredrag om dette på skolen.
– Jeg fikk enormt god respons. Da skjønte jeg; herlighet, jeg er nødt til å dele. Det hjalp meg, men det hjalp også andre. Folk kom bort til meg, og jeg fikk mailer fra folk. Hun holdt enda to foredrag om temaet og dokumentaren, og høstet utelukkende positiv respons.
Hun startet så smått å skrive på ei bok mens hun bodde i California, men fullførte aldri. Da hun kom tilbake til Norge i fjor høst, etter tre år i USA, kjente hun det var på tide å fullføre boka.
– Det er en bok helt uten filter, den er brutalt ærlig. Man kan få litt panikk av det, men som mamma sa: Hvis du kan hjelpe én person, er det verdt det. Og det er det! Jeg merker det nå, når boka er ute. Folk sender meg meldinger og gir respons. Jeg fikk meldinger fra to jenter som begge har slitt i mange år. Etter de har lest boka, ser de at det er mulig.
Annikens mor har også skrevet litt i boka, og forteller om det å være pårørende. Hun ante lenge ingenting om hvor syk datteren var.
– Hun forteller at hun hadde en magefølelse på at noe ikke stemte, men jo mer hun gravde, jo mer dyttet jeg henne unna, sier hun.
Boka heter «Håp i helvete. For svak til å leve, for sterk til å dø». Anniken har også en blogg, som hun har oppdatert jevnlig i disse årene. Den heter «Californiafrue».
Nå er livet godt
Nå er hun hjemme, og jobber i Sparebank 1. Mot slutten av dette året skal hun igjen tilbake til California. Hun traff nemlig en spesiell der borte, og de er nå forlovet.
– Vi får se, om vi blir i USA, eller om han flytter hit. Det er litt uvisst. Det kommer an på jobbsituasjonen, sier Anniken.
Og livet og formen sånn ellers?
– Akkurat nå er det veldig bra. Så bra som det kommer til å bli. Hver dag er god, men så klart har jeg dager som er tunge. Jeg kjenner jeg går med litt angst, som ikke er så bra. Men det er en del av livet. Alle dager er ikke like. Det jeg har vært gjennom, er en del av bagasjen min. Det vil alltid være der. Men jeg merker at jeg er sterkere enn depresjonen, det er det viktigste. Jeg vet det kommer en morgendag. Døden er ikke en utvei for meg lenger.