De som skulle på setra i gammel tid var avhengig av gode veger, både folk og fe. Kuklauver kunne synke djupt ned i myra, og den var det mye av i Gauldalen. Derfor måtte vegene gå i tørt lende, dersom det ikke ble lagt mye arbeid i grøfting.
De mange setrene sørvest for Prestfjellet på Støren hadde en viktig atkomst over Varfjellet. Her ble det bygd kjøreveg for hest i 1930, ved såkalt nødsarbeid. Folk ble lønnet med offentlige midler, og arbeiderne fikk fire kroner dagen i betaling. Men de verste myrene ble aldri drenert ut skikkelig. Når kyrne skulle drives over fjellet under ekstra bløte forhold ble en annen veg brukt, trolig mye eldre enn dagens trasé over Varfjellet som starter på Flatretan. Vegen har ligget under glemselens slør i 60 år, siden setringa tok slutt. Men denne uka ble traseen gått opp av folk som husker setringa i Brekksetra og Vollen. Store deler har fortsatt synlig sti, men trær og barheng stenger for alle som er høgere enn en sau.
Moderne hjelpemidler
Erik Sagflaat var kjentmann på turen, og har tidligere lagt inn store deler av vegen på GPS. Han skrev også en artikkel i Bygdabladet i 2013, der den eldgamle vegen over Benfjellet ble nevnt. Dette interesserte Per Olav Snøan, som ba Sagflaat om en tur sist torsdag. Deler av strekninga ble da merket, mens andre deler fortsatt har noe usikker plassering. Dette gjelder blant annet der vegen tar av ovenfor Skjerlivollen, på tur til bygda. Her er det bløtt, og spor etter vegen finnes ikke. Men der vegen igjen møter dagens veg over Varfjellet, etter 2,5 kilometer mot Støren, er den tydelig. Dette er ved Fjelløkkja, ikke langt unna Nerøyvollen.
- Da min bestefar drev kyrne over fjellet ble nok begge vegene brukt, men den gamle vegen over Benfjellet ble foretrukket når det var ekstra bløtt i myrene, forteller Erik Sagflaat om sin bestefar Ola Storløkken. Som gutt var Erik flere ganger med når kyrne ble drevet over fjellet, på tur til setra Vollen.
Han finner ikke navnet Benfjellet på noe kart. Trolig har navnet oppstått fordi den gamle vegen gikk litt beinere i terrenget enn den nyere over Varfjellet. Hyttenabo Per Dahl var også med på turen, og han pleide å kalle stien for «snarvegen over fjellet». Hvorfor den nye vegen ikke ble lagt hit i 1930 er ukjent, men enkelte brattere partier kan ha hatt betydning.
- Stor kulturhistorisk verdi
Det var Eivind Vik i historielaget på Støren som oppfordret til at stien måtte merkes. Gule bånd ble hengt ut på store deler av traseen. Å rydde stien har ikke vært aktuelt ennå, men Eivind Vik i historielaget ser stor verdi i at slike gamle vegtraseer blir gjort kjent.
- Det er kjempefint at noen tar initiativ til å finne igjen gamle stier og veger. For noen år siden ble det oppfordret fra det offentlige om å ta vare på slike veger, og flere i historielaget har gjort en stor innsats i å finne igjen og merke gamle glemte vegtraseer. Vi ser at folk har stor nytte av dem som turveger, og så ligger det en stor kulturhistorisk verdi i det, sier Eivind Vik.Det er ikke mange tiår vi har kjørt bil og traktor ut i marka, og i flere hundre år tidligere måtte folk finne andre smarte løsninger for å komme fram.
