Årets utgave av Gauldalsminne er kommet, og i forordet skriver styreleder Brit Inger Granmo Aune og redaktør Erling Bøhle at ethvert menneske har sin egen historie, og at mye av det en enkelt person har opplevd, har stor interesse for andre.

Noe å lære av

– Vi har jo noe å lære av hver enkelt. Alt som skjer blir historie en gang, så det er ingen fare for at det skal bli vanskelig å fylle Gauldalsminne med lokalhistorisk stoff i tida framover, slår de to fast.

Mye arbeid legges ned for å ta vare på og formidle lokalhistorie, og boka Gauldalsminne er ett av flere eksempler på dette. Ofte kan historiske beretninger gi innsikt i hvordan lokalsamfunnet har utviklet seg, og hva folk hadde å stri med. Boka er årsskriftet for Gauldal historielag, og det er prisverdig at den er utgitt med harde permer.

Variert innhold

Gauldalsminne inneholder interessante historier som spenner over et vidt felt. Her kan vi for eksempel lese om bergkunsten på Foss på Hovin, bautasteinen i Singsås som kan være et symbol for dyrking av fruktbarheten, om 55 hølondinger som dro, potetferie, om å være dansk i Gauldalen, bruken av fiskesøkker i Samsjøen og priser på varer anno 1915.

Marerittåret 1773

Ett kapittel handler om marerittåret 1773. Inge A. Ramberg og Harald Torske forteller om de mange som døde av såkalt blodsott. Dette er nevnt som dødsårsak for mange i Holtålen prestegjeld som også Singsås tilhørte.

I 1773 ser det ut til å ha vært en farsott der mange i Norge døde av «blodsot» eller blodgang som det også ble kalt. Presten noterer at 94 av 148 som døde i prestegjeldet i 1773, døde av denne sykdommen slik at det må ha vært en epidemi. Vanligvis døde rundt 30 pr. år i prestegjeldet, og i 1773 var dødeligheten nesten fem ganger så høy.

I Singsås ble 12 gravlagt på samme dag, og 11 av disse hadde blodsott som dødsårsak i kirkeboka. Ut fra kirkeboka konstaterer kapittelforfatterne at epidemien ser ut til å ha startet og sluttet i Singsås, og at 60 døde der i løpet av årets første fire måneder. Om høsten gikk farsotten i Holtålen. I Holtålen prestegjeld var hver tredje døde av blodsott mellom 0–10 år. Alle aldersgrupper ble rammet.

Selv om kapittelet er basert på tall fra kirkeboka, får en innblikk i hvor hardt rammet samfunnet var, og at det må ha vært tunge skjebner med foreldreløse barn og hardt rammede familier.

Blodsott

Kapittelets forfattere skriver at blodsott eller blodgang er det samme som dysenteri. Dette er en sykdom en nå til dags ikke hører noe om her i Norge, og en forbinder i stedet sykdommen med utviklingsland.

Årsaken til sykdommen ble ikke klarlagt før i 1875 når det gjelder smitte som følge av amøbe, og i 1897 for bakterievarianten. Smitten gikk via hender og drikkevann, og kapittelforfatterne forteller at det største registrerte utbruddet i Norge av bakteriell dysenteri via drikkevann, var i 1888 da 30.000 fikk den såkalte maridalsyken. Beretninger som den i Gauldalsminne, minner oss om at årene har gått før folk hadde kunnskap om smittemåter, og om hvor viktig hygiene er.