I valgkampen er det en enkel løsning som går igjen i Arbeiderpartiet sin argumentasjon. Vi går for alle god formål og får vi mer penger løser vi alle utfordringer.
Økt eiendomsskatt og avgifter er midlet som skal gi en bedre skole, bedre alderdom, omsorg og helse etc. Her stilles ikke spørsmål til prioriteringer eller krav om at skattebetalerne sine penger brukes på en riktig måte. «De gode formål» kan ofte ukritisk forsvare pengebruken.
For 8-10 år siden satte rådmann Grete Metliås i gang å reformere kommuneorganisasjonen. Alliansen omkring ordfører Lenvik støttet ukritisk opp om dette. Gjennom en kommunal reform skulle kommunen moderniseres og effektiviseres. Vi skulle administreres som om vi var et «storkonsern». Dette hadde sin pris. Vi fikk:
«To-nivå forvaltning» med flere ledere og større administrasjon.
Det ble leid inn konsulenter som fortalte hva som var best for kommunen.
Ordfører og administrasjon reiste på kurs og seminarer og lyttet begeistret til innspill om nye reformer, - som i ettertid har vist å ikke holde mål.
Innsparinger, kvalitetsøkning og måloppnåelse sto ikke i forhold til intensjonene:
Innspill fra konsulenttjenester (RO senteret) og en ny plan for helse og omsorg (HO-planen) var starten på en reform som slo feil.
Skolebudsjettet og utgiftene pr. elev økte til tross for nye skolebygg, sentralisering, modernisering og færre elever.
Redusert renhold og vaktmestertjenester ble ett av virkemidlene for å finne penger til nye reformer. Med prosjektet «Bør Børson» økte kultursektoren med nær 16% pr. år!
Antall som fikk lederlønn økte og de største budsjettøkningene fikk vi i de sektorer der administrasjonen økte mest.
Skole og kultur var best på elendighetsbeskrivelser og appellere til følelser. «De gode formål» ble vinnere i budsjettkampene. I skolen ble ikke fokus satt på svake læringsresultater, men på for lite lærere. Ut fra argumenter hentet fra lærernes fagforening, forsvarte vår skoleadministrasjon (og Trønderbladet i intervju og på lederplass) at lærertetthet (antall lærere pr. elev og ikke kvalitet på læreren sitt arbeid) er det viktigste kriteriet for gode resultater i skolen.
Men dette argumentet er ikke forskningen og Utdanningsdirektoratet ubetinget enig i.
Anført av skoleadministrasjonen og Trønderbladet framstår nå argumentet «lav lærertetthet» som et opprop til politikerne om enda mer penger til skolen.
Fakta til denne saken er:
Skolebudsjettet økte med omkring 10% pr. år i siste 6 årsperiode (2008-14)
Elevtallet i grunnskolen gikk i denne perioden ned fra 812 til 706.
Utgiftene til undervisning pr elev økte med 10,6% i 2014. På landsplan er økningen under 3 %. Vi brukte kr. 89.501,- pr elev i 2014 – landssnittet var kr. 80.828,-.
Nasjonale prøver i matematikk og språkfag viser at ca 90% av kommunen i Norge oppnår bedre resultater enn skolen i Midtre Gauldal.
Lærertettheten i kommunen er (snitt de 4 siste årene) 16.1 elever pr. lærer, landssnittet er på 16.9 og for Sør Trøndelag er snittet 14.6 elever pr. lærer.
Kilder: Statistisk sentralbyrå,/ Utdanningsdirektoratet, Årsmeldinger og «Utfordringsdokument 2016-19.
Frp har fått ord på seg for å opptre som «en vakthund» i kommunen. Så også i denne saken. Når Frp i interpellasjoner har konfrontert skoleadministrasjonen med dette, går skoleadministrasjonen i forsvar. Her innrømmes knapt utfordringene. Skal vi finne løsninger på dette, må en se problemet og utøve mer selvkritikk til pengebruk og ydmykhet til resultater.
Frp mener skolen er et svært viktig satsingsområde. Vi må bruke mye penger på undervisning og ha tillit til skolen. Men vi kan ikke ukritisk bevilge penger til større lærertetthet uten å få en god forklaring på hva merforbruk av penger i vårt skolebudsjett brukes til. Generelt kan vi ikke «dele ut» penger til alle gode formål uten å vite hva vi kjøper eller se tilfredsstillende resultater.
Tor Flagestadgr.leder Frp