Hans far Arne bodde også den siste tiden på sykehjemmet sammen med henne, men døde i fjor slik at hun nå bor på ene-rom.
–Det er en kjensgjerning at mamma er dement, men vil jo mer enn gjerne besøke henne så ofte som mulig da, forteller han og legger til at han har håp om at hun kjenner ham igjen når han er der, noe han mener at hun gjør i perioder under besøkene.
Besøker jevnlig Singsås
–Både jeg og min bror Arild som bor på Otta, er fornøyd med hvor trygt hun har det der og stelles for, understreker han.
Mest tid
Han rekker også å møte andre kjente når han er på Lundamo, både litt slekt og gamle kjente på samme alder.
Det understrekes med latter at møtene med den mer eller mindre faste gjengen som han kjenner godt og som møtes på samvirkelaget på Lundamo ved åpnings-tiden lørdagene, er noe han vil ha med seg.
–Der og da er det både litt alvor, men mest tullprat, da over et par kopper kaffe, sier han med latter. Litt mer alvorlig forteller han om kanskje sin litt dårlige samvittighet om at han også skulle besøkt slekt i Soknedal og Klæbu mer, men det blir for kort tid under et helgebesøk. Tiden blir brukt mest til å besøke mamma.
Hvorfor flyttet du?
–Det er ingen hemmelighet at jeg måtte ha et opphold på Vangseter behandlingssenter midt på midten av 90-årene, alkoholen hadde den gangen overtaket på meg. Etter den behandlingstiden jobbet jeg også der ei god stund. Fikk også tilbake førerkortet mitt i klasse 2 og bosatte meg da først på Koppang før jeg flyttet til Langhus, ble gift og hadde sjårførjobb til i fjor dag jeg gjerne begynte som lagerarbeider i det firmaet jeg kjørte for.
Flyttet til Sverige for å få jobb
Du savner sikkert noe?
–Joda, kontakten med folk og gamle kjente, og selv om det hjelper med Facebook, blir det ikke det samme.
Savner minst?
–Jeg må bare si at jeg savner ikke å bo her nå. Kanskje det er fordi jeg trives godt der jeg bor og at det nå da er lenge siden jeg flyttet. I den forbindelse må jeg medgi at det er ikke så fint og flott rundt om i Lundadalen der jeg bodde, og på Lundamo. Bare se hvor mye det er vokst igjen bortetter alle åskammene og gjemt bort gamle, kjente steder.
Hobbyer?
–Joda, amcar. Da jeg passerte de 50, ble det det tid og råd til det, i det miljøet trives jeg godt, sier Oel Joar og ser nærmest kjærlig bort på sin amcar. Og legger smilene til at når det skjer ting i Gauldalen i det miljøet,blir det også lundamotur.
–Mitt barndoms og ungdoms hjemsted blir jo aldri glemt da, understreker han med glimt i øyet.