Bare dager før hadde Siri (24) åpnet ny frisørsalong i Støren sentrum. Hun fortalte i en artikkel i Trønderbladet at hun håpet hun ville rekke åpningsdagen før hun skulle føde.
Frisørsalongen åpnet en fredag, og en glad, lykkelig, forventningsfull og høygravid Siri møtte kunder og kjente med kaffe og bløtkake. På morgenen kjente hun på seg at fødselen var nært forestående, men hun rakk å få med seg alt. Nå kunne det nye familielivet bare begynne.
–Dette er en påminner om at man ikke kan ta ting for gitt, sier Siri.
Hjertestans tre ganger
Hun sitter i sofaen hjemme på Soknes, sammen med samboer Ingmunn (25) og hunden Tassen. Det er vanskelig å fortelle historien om den verste dagen de noensinne har opplevd, samtidig som de ønsker å være åpne om det som har skjedd.
–Vi bestemte oss for at det var bedre at vi sa det som det var, i stedet for at andre skulle finne på noe, sier Ingmunn.
På termindatoen 1. februar, mandagen etter åpningen av salongen, satte fødselen i gang. Først på turen inn til St. Olavs ble riene virkelig vonde, men etter kort tid på sykehuset var forløsningen unnagjort. Det viste seg at den lille i magen, som de hadde ventet på i ni måneder, var ei lita jente – Synne.
–Hun lå på brystet mitt en stund, og så klipte de navlestrengen, og la henne tilbake på brystet mitt. Ingmunn så at hun ble så surklete i brystet, men de trodde det var bare fostervann. Da de skulle massere ryggen hennes, fikk de se at hun hadde hatt ut så mye barnebekk, og derfor løftet de henne bort til benken for å rengjøre både meg og lille Synne. Så ble hun slappere og slappere, og de måtte ta henne med til intensiven, forteller Siri.
Ingmunn var med dit, men kom opp igjen etter ca en time. Da var det åtte leger som jobbet på spreng med den lille nyfødte, for ingen skjønte hva som feilte henne. Hjertet stoppet to ganger, men de fikk liv i den lille kroppen etter flere minutter, begge gangene. Den tredje gangen hjertet stoppet, var det korte livet over.
–De la henne i fanget mitt, og jeg kjente at hun tok sitt siste åndedrag, forteller Siri.
Så ble det stille. Fryktelig stille.
–Vi var i sjokk. Det hadde vært mitt ansvar i ni måneder at hun skulle ha det bra, og nå kunne jeg ikke gjøre noe, sier Siri.
Dagen etter dro de hjem fra sykehuset, med barnestolen og vogna i bilen, og bagen med klær som var gjort klar.
–Det var så fælt å kjøre hjem, og vite at hun var igjen på sykehuset, forteller paret.
En svært sjelden karfeil
Den foreløpige obduksjonsrapporten hadde allerede kommet. Den viste at Synne hadde en svært sjelden feil med tre av venene som går inn til hjertet. De var tynne som sytråder, ute av stand til å frakte blod tilbake til hjertet på en tilfredsstillende måte.
Det var en lettelse å få svar på at det ikke var noe de selv kunne gjort noe med, og at de ikke hadde skyld i det som hadde skjedd.
–Vi fikk av den ryggsekken da, ja, sier Ingmunn.
De hadde rukket å gruble mye i løpet av et halvt døgn.
Tilstanden er svært sjelden, og sjansene for at det samme skal skje igjen, er nærmest ikke-eksisterende.
–Vi er veldig glade for at det ikke skal gå an at dette skjer oss igjen, sier Siri.
Velger å være åpen
Paret finner mye trøst i hverandre, og det hjelper å kunne snakke sammen, gråte sammen, og bare være stille sammen. I tillegg er de begge glade for å ha kommet seg tilbake i full jobb.
–Det er den beste medisin, smiler Siri, på tross av at hun tenkte en kort periode at hun ikke kom til å orke å jobbe som frisør lenger.
Nå er hun glad for at hun har nettopp den jobben, og også at hun driver sin egen salong, og har mulighet til å være veldig fleksibel med arbeidstiden, om det skulle trengs.
De har opplevd at det kan ha vært vanskelig for folk å ta kontakt med dem etter at dette skjedde, men at det går bedre nå.
–Det er nesten verre for dem som kommer til oss, tror jeg, enn det er for oss å treffe dem, sier Ingmunn.
De håper at deres åpenhet kan hjelpe andre, så det blir enklere å snakke om det.
Ingmunn er lastebilmekaniker for Aune Transport og Aune Maskin, og han forteller at han har hatt mye hjelp i å kunne jobbe og tenkte på andre ting, samtidig som han har vært mer skjermet for andre, enn Siri.
–Jeg jobber mye alene, og treffer de samme folkene. Det er annerledes for Siri, sier han.
At det ble svært offentlig at de ventet barn, gjennom artiklene i avisa i forbindelse med av salongåpningen, er også en årsak til at de nå velger å fortelle denne historien.
–Jeg vet ikke om vi hadde vært så åpne, om det ikke hadde vært omtalt i media i forkant, sier Ingmunn.
Blir godt ivaretatt
Familien har på tross av egen sorg og fortvilelse også stilt opp, og Siri og Ingmunn ser for seg at det må ha vært en like tøff periode for dem.
–Det var det første barnebarnet på begge sider, og de følte at de måtte stille opp for oss, i tillegg til at de sørget selv, forteller Siri.
Sykehuset og kommunen har også ivaretatt paret på en veldig god måte, og de har følt seg sett og hørt, forteller de.
–De er helt enestående på sykehuset. De ringer bare for å høre hvordan det går.
Siri gir også de beste skussmål til den kommunale jordmora, Bjørg Bjørnli Fløttum.
–Bjørg jordmor er her for oss når vi trenger henne. Hun kom hjem til oss samme dag som vi kom hjem fra sykehuset, og satte seg i sofaen med oss, og masserte føttene mine.
Fond ga 85.750 kroner
I stedet for et hav av blomster ønsket de å opprette et fond, slik at Synnes død kunne hjelpe andre. Fondet var på 85.750 kroner da det ble overlevert barneavdelingen ved St. Olav.
Synne har også fått en liten, fin gravstein på kirkegården på Støren. Den er et håndfast bevis på den lille jenta, som har satt dype spor.
–Det er jo ikke meningen at hun skal bli enebarn, og det er viktig for oss at småsøsknene hennes skal få vite at de har en storesøster, sier Siri.
–Hun skal aldri bli glemt. Hun er en del av oss.
Les også: Trosset regnet på Storbekkøya
Les også: Strid om omregulering av bolig
