Samtidig så sies det fra politisk hold at det ikke betyr at en bor i trønderlåna, men skaffer seg en sentrumsleilighet ved kjøp eller leie. Men bor en da i 100 år i «eget» hjem?
Mange –mange er meget takknemlig og glad for dette kommunale tilbud når sykdom kommer hastig på. Og ofte er varigheten av et slikt opphold meget kort, før en sier takk for seg på denne jord. Og hvor finnes det et slikt privat sentrumstilbud og til hvilken pris?
Vil det bli sittende mange enslige mennesker periferisk og vente på på maten og døden. Redde og med angst –får jeg hjelp og når? Og dør mange i ensomhet –og i hvilken forfatning?
Les mer: 100 år i eget hjem
Når en ser på de kommunale prisene på husleie mat etc., og tjenester, er dette et underskuddstilbud? Og kan disse i noen grad justeres?
Holder en nå på å rasere noe som vi i generasjoner har prøvd å bygge opp, nemlig en sosial trygghet for alle som trenger hjelp?
Etter sigende er det stor pågang og etterspørsel etter det kommunale tilbudet, det vil si at befolkningen ønsker dette tilbudet. Da bør en vel beholde dette og se hva som kan gjøres økonomisk. Hvis en skal betjene folket i periferien, med hva dette betyr av tid, økt bemanning og økt transport m. v. kan det vel ikke være besparende.
Det fokuseres veldig på hva de eldre koster, de betaler tross alt tilbake for tjenester –gjennom skatt eller gebyr, mens andre grupper er rene utgiftsposter, og får forbedret tilbud.
LB