(Alle tilbud og tjenester blir i dag formidlet digitalt og stadig mer formidles bare digitalt. Digitale tilbud og tjenester forutsetter digital kompetanse.) Mange i samfunnet besitter ikke dette; spesielt synshemmede er sårbare fordi løsningene som oftest har et visuelt grensesnitt.

Selv om synet mitt ofte kommer til kort, legger jeg stadig merke til at folk får lange øyne når jeg sitter på bussen med smarttelefonen min. Det er neppe for å sjekke hvem jeg skriver SMS til, for så interessant er jeg ikke. Sannsynligvis er det fordi fascinasjonen blant folk fortsatt er stor over at en som holder den hvite stokken i den ene hånda kan sveipe og scrolle på telefonen med den andre. «Dama er jo blind!» Ja, det er riktig at jeg ikke ser skjermen – men det betyr ikke at jeg ikke kan benytte meg av telefonen. Faktisk er smarttelefonen blitt mitt viktigste hjelpemiddel i hverdagen. Den har revolusjonert måten jeg kommuniserer på, og hvordan jeg innhenter informasjon. Med smarttelefonen holder jeg kontakten med venner, famille og kollegaer. Jeg leser e-post, og sjekker været. Jeg bruker nettbank, hører lydbok, får med meg siste nytt i feed-en på Facebook. Jeg tar til og med bilder og sender til andre. Alt dette kan jeg gjøre fordi jeg har lært det.

For mange synshemmede er situasjonen annerledes. Steget fra en gammeldags telefon over til smarttelefonen oppleves som langt og utfordrende for mange svaksynte og blinde. Derfor trengs det opplæring. I dag er det slik at denne opplæringen ofte er vanskelig å få. Det er ikke alle som har et barnebarn eller en venn med tilstrekkelig tålmodighet og pedagogiske ressurser til å forbarme seg over sin svaksynte bestefar eller gamle tante som har vært så uheldig å pådratt seg et synstap. Det er heller ikke familie og venners ansvar; det er kommunens.

Her er det viktig å påpeke at det finnes mange som sliter med synet; ifølge Norges Blindeforbund har 180 000 nordmenn en synshemming.

Situasjonen er slik at syns-hemmede i de siste tiårene har hatt mulighet til å få installert syntetisk tale på sine telefoner. Dette har vært et hjelpemiddel man har fått utlevert fra Nav hjelpemiddelsentral, og det har fulgt opplæringstimer fra Nav i hvordan man skal lære seg å bruke denne syntetiske talen. I løpet av de siste to-tre årene har imidlertid smarttelefoner tatt over for de tradisjonelle mobiltelefonene. Dette er telefoner som allerede har syntetisk tale i sin programvare: voiceover (iPhone) og talkback (Android). De har også en søkemotor, som «Siri» for iPhone, som kan hjelpe synshemmede å navigere på telefonen. Problemet er at Nav har sluttet å ta opplæringsansvaret for bruken av telefon, siden en smarttelefon ikke er definert som et hjelpemiddel. Dette rammer dem som ikke har kompetanse innen smartteknologi – blant annet fordi betalings-løsninger for banker, betalingsapplikasjoner for kollektivtransport, rutetabeller for buss, tilgang på lydbøker og kommunikasjon gjennom sosiale medier og e-postløsninger, blir nå i større og større grad tilrettelagt for smarttelefoner og nettbrett.

Ansvaret for denne type opp-læring ligger i dag på voksen-opplæringen i kommunene under spesialundervisning for voksne, og spesielt opplæringslovens § 4A-2. Her står det at opplæringen skal være knyttet til grunnleggende ferdigheter. Det er videre presisert at: «grunnleggjande dugleik er i denne sammenheng meint å dekkje ADL-trening (opplæring i daglege gjeremål), grunnlegjande kommunikasjonsdugleik, grunnlegjande lese- og skrivedugleik, motorisk trening og liknande.»

Dette beskriver presist opp-læring i smarttelefon. For å bruke en smarttelefon må syns-hemmede på mange måter begynne å lære å lese og skrive på nytt. For å manøvrere med voiceover på telefonen må man lære et berøringsspråk på skjermen.

Man bruker forskjellig antall fingre i forskjellige retninger på skjermen for forskjellige kommandoer, osv. Hvis en seende går inn på sine innstillinger på telefonen og slår på voiceover (ligger under «tilgjengelighet»), er det lett å se at dette ikke er intuitivt. Det må læres.

Les også: Glemte å ta imot kollekten

Det positive i denne sammenhengen, er at kommunene tar ansvaret. Blindeforbundet har snakket med en rekke kommuner, i tillegg til statsministeren, og det er ingen uenighet her. Dette er vel og bra – men nå må dette følges opp.

I dag er det ikke gode nok rutiner for å fange opp dem som har behov for hjelp. Statped er ikke proaktive overfor kommunene, men sitter og venter til de får henvendelser. Dersom voksenopplæringene i kommunen trenger opplæring, må de ta kontakt med den regionale Statped-enheten. Derfor oppfordrer Blindeforbundet voksenopplæringen i kommunene til å gjøre nettopp det; først da kan blinde og svaksynte få den opp-læringen de har krav på.

For mange svaksynte og blinde haster det med å få opp-læring i bruk av smarttelefonen, slik at de kan ta del i det digitale samfunnet på lik linje med alle andre. For å beherske en iPhone må det beregnes en god del timer med opplæring. Først må personen lære å benytte det syntetiske taleprogrammet (voiceover) og den talende søkemotoren «Siri». Når personen mestrer dette må man lære å bruke disse opp mot alle tjenester i hverdagen, slik som banktjenester, betalingsapplikasjoner, SMS, e-post, osv. Det er vanskelig å anslå antall timer som trengs for å mestre dette, men det må nok beregnes 20–30 timer.

Vi vet at den digitale hverdagen er kommet for å bli. Vi vet at 88 prosent av befolkningen har smarttelefon. Vi vet at 76 prosent av våre synshemmede har smarttelefon og at 40 prosent sliter med å bruke den. Nå er det viktig at kommunene tar sitt ansvar og sørger for opplæring i bruken av smartteknologi til alle som har behov for det.

Les også: Melhus Club Lions klar for 100-årsfeiring

Ikke scroll oss synshemmede tilbake til fortiden og gammeldags teknologi; sveip oss heller med inn i den digitale hverdagen der også vi kan få fullt utbytte av det fantastiske hjelpemiddelet som smarttelefonen faktisk er.

Nina Frisnes Øyan

Fylkeslagsleder

Norges Blindeforbund

Sør-Trøndelag