Trøndelag står for nærmere 23 prosent av landbruksproduksjonen i landet til tross for at vi kun har 8,7 prosent av befolkningen, næringa er svært viktig for oss, for bosetting, arbeidsplasser og levende distrikt. I en del distriktskommuner er sysselsettingen i tilknytning til næringa opptil 20 prosent, landbruket er hjørnesteinsbedriften i mange trønderske distriktskommuner.
Trøndelag har store aronderingsmessige ulikheter, fra flatbygdene med sine store gårder med god arrondering, til områder med små teiger, lange avstander mellom teigene og tøffere klima. Når det gjelder sysselsetting er nok landbruket svært viktig, særlig i de marginale områder, der brukene er minst og «mangesysleriet» gjerne størst. Det er her mulighetene til rasjonalisering er minst, og det er her vi ser at jorda gror raskest igjen. Jeg mener at skal vi produsere mere mat i Trøndelag, må også jorda i disse områdene fortsatt utnyttes.
Jeg og Senterpartiet er opptatt av at naturressursene blir benyttet gjennom komplette verdikjeder innen mat- og næringsmiddelforedling. Sammen med de blå næringene og forskningsmiljøene har man rigget arenaer for samhandling og dialog omkring utnytting og bruk av de stedbundne naturressursene som finnes i regionen. Et samlet landbrukspartnerskap, har utviklet egen regional landbruksmelding. Det er i fellesskap jobbet hardt for å nå ønskede målsettinger om økt matproduksjon og verdiskaping i hele fylket, basert på de naturgitte fortrinnene vi har i regionen. Dette har jeg et sterkt ønske om å fortsette.
Så blir spørsmålet: er nylig framlagt jordbruksmelding medisin for å bevare bosetting og sysselsetting i distriktene og utkantene, samtidig som det legges til rette for økt verdiskaping og innovasjoner i næringa?
Jeg mener at i denne jordbruksmeldinga foreslår regjeringa å fjerne ei rekke enkeltordninger som til sammen vil bidra til at distriktslandbruket svekkes kraftig.
Statsråd Dale understreket i sin framlegging av meldinga at bønder må bli mer «robuste» og konkurransedyktige for å møte et lavere tollvern i framtida. Dette betyr i klartekst at landbruket må sentraliseres og effektiviseres til de sentrale jordbruksområdene. Taperne er norske bygder og mangfoldet i norsk matproduksjon.
Den mye omtalte norske landbruksmodellen inneholder viktige verktøy for å opprettholde og utvikle norsk matproduksjon i hele landet. Hvorfor skal vi tukle med en modell som fungerer? Den norske jordbruksmodellen har hittil vært en meget vellykket modell som har gitt et landbruk over hele landet, trygg mat, sysselsetting og bosetting i våre bygder. Denne modellen krever et sett med landbrukspolitiske verktøy der hovednøklene er:
- En markedsregulering der bøndene selv har ansvaret og betaler kostnadene for overproduksjon
- En årlig jordbruksavtale med likeverdige forhandlinger mellom næringen og regjeringen.
- Tollbasert grensevern for korn, kjøtt, mjølk og noen grønnsaker
- Lovregulering av landbrukseiendommer via jordlov, odelslov og konsesjonslov
- Et sett av virkemidler for et landbruk over hele landet med utjevning mellom bønder etter størrelse og klimasone
Vil vi fortsatt ha levende bygder og fortsatt ta hele landet i bruk, må den norske landbruksmodellen fortsatt stå ved lag. Dagens markeds-ordninger og et sterkt importvern bidrar sammen med gjeldende eiendomspolitikk, til levende distrikter med aktiv verdiskaping.
Jeg mener det er vesentlig for næringa å beholde forhandlingsinstituttet med jordbruksforhandlinger. Forhandlingssystemet bidrar til å kompensere for distrikts- og strukturulemper, og bidrar også til å kompensere jordbruket for produksjonen av fellesgoder for samfunnet som kulturlandskapsverdier omener at norsk jordbruks største konkurransefortrinn er mattrygghet, dyrehelse og dyrevelferd. Virkemidlene knyttet til disse områdene må derfor ikke svekkes.
En annen viktig ting er gode velferdsordninger, som er viktig for å sikre god rekruttering til landbruket.
Dagens ordning med tilskudd til avløsning ved ferie og fritid, og tidligpensjon må opprettholdes. Velferdsordningene bør styrkes, og gjøres mer brukervennlige.
Så til vern av areal og jordressurser, som må prioriteres langt høyere i forhold til storsamfunnets øvrige behov. Landbrukspolitikken må innrettes slik at ingen dyrkajord blir liggende brakk – dette må helt klart prioriteres i den nye landbruksmeldinga, da dyrka jord er en svært begrenset ressurs og nedbygging av god matjord ikke kan erstattes gjennom nydyrking.
Vi blir også stadig flere mennesker i Norge samtidig som selvforsyningsgraden synker. Av beredskapsmessige hensyn bør det være en målsetting om en høyest mulig selvforsyningsgrad basert på norske innsatsfaktorer, grovfor og beite. Målet om en langt høyere selvforsyningsgrad, basert på egne ressurser må derfor følges opp.
Til slutt vil jeg si, det må legges til rette for at yrkesutøverne i landbruket kan oppnå ei årsverksinntekt og ei inntektsutvikling på linje med andre yrkesgrupper i samfunnet.
Økonomien i næringa er en stor utfordring. Svak inntektsutvikling over mange tiår har medført manglende investeringer i driftsapparatet, kapitalslitet er som et resultat betydelig på mange bruk. Når fornyelse av driftsapparatet ikke lenger kan utsettes, og ved generasjonsskifte, medfører dette at bruk legges ned. Det er et betydelig gap mellom investeringsvirkemidler og investeringsbehov, ikke minst innen melkeproduksjonen. Dette er en utfordring! Dagens ungdom forventer ei inntekt på linje med samfunnet for øvrig, dette er avgjørende for rekruttering til næringa på sikt.
Dersom regjeringa får gjennomslag for politikken i denne landbruksmeldinga vil importen av utenlandsk mat øke, klimautslippene vil øke og vi får en sentralisering av matproduksjon. Taperen er den vanlige trønderen og de trønderske bygdene, i første rekke bygdene ute i fjord- og fjelldistriktene. Dette er særlig alvorlig for de kommunene i fylket der landbruket er hjørnesteinsbedriften og avgjørende for verdiskaping og sysselsetting.
Oppsummert vil jeg si at utviklingen av landbruket i distriktene er av stor betydning for både lokalsamfunn, kommuner og regionen som helhet. Solid og bærekraftig volumproduksjon av mat er fundamentet for sysselsetting og verdiskaping med utgangspunkt i bygdenes egne ressurser.
Jeg forventer ei ny jordbruksmelding med forsterket distriktsprofil, som bidrar til at det lønner seg å drive med matproduksjon, kulturlandskapspleie og annen stedbundne næringsvirksomheter i distriktene også i framtida. Da må den norske landbruksmodellen bestå.
Si din mening, før Stortinget skal behandle meldingen, den må ikke bli vedtatt slik den foreligger.
Gunn Iversen Stokke
fylkesvaraordfører
