Hydro går foran og har nå fattet en formell byggebeslutning for den planlagte, fullskala teknologipiloten på Karmøy. Piloten skal verifisere verdens mest klima- og energieffektive produksjon av primæraluminium. De samlede investeringene er beregnet til 4,3 milliarder kroner. I tillegg investerer Hydro 200 millioner på Sunndalsøra i karbon og elektrodeproduksjon.
Les også: Strømmens dag
Les også: Dovrebanen ble stående
Dette er industriutvikling basert på fornybar strømproduksjon fra vår vannkraft. Hydros mål med pilotprosjektet på Karmøy er å industrialisere verdens mest klima- og energieffektive teknologi for aluminiumelektrolyse. Ambisjonen er å redusere energiforbruket med rundt 15 prosent per kilo aluminium produsert målt i forhold til verdensgjennomsnittet, og med de laveste CO2-utslippene i verden. I tillegg ventes det at implementeringen av teknologiske spinoff-effekter på eksisterende produksjonslinjer vil forbedre produktiviteten i nåværende primærproduksjon. Dette vil bidra til Hydros ambisjon om en ytterligere økning i årlig kapasitet på 200.000 tonn innen 2025.
Ifølge rapporten «Nordic Energy Technology Perspectives 2016» som er utarbeidet av International Energy Agency (IEA), kan prisen på strøm fordobles fra årene 2020 til 2030 her hjemme, og vil da være på 50 øre/KWh. Den planlagte byggingen av kraftkabel til Storbritannia er vesentlig for den anslåtte prisøkningen. Å bygge nye kabler mener jeg derfor blir helt feil for den norske forbruker og en risiko for den industrireising som Hydro og eventuelt andre bedrifter nå ligger i startgropa for å realisere.
Rapporten jeg viser til sier blant annet «The transmission numbers show that the Nordic region is a net exporter for all the years modelled, with a maximum annual level in 2040». Altså, perspektivene er prediktert, vi vil fortsatt ha et kraftoverskudd i lang tid. Da blir spørsmålet: skal vi selge eller bruke selv til industrireising?
Det er en tafatt holdning fra våre sentrale politikere at en slik diskusjon er fraværende på nasjonalt plan. Kan dette komme av at vi i dag har en næringsminister som ikke akkurat er særlig visjonær? Eller kommer det av at industritenkning ligger fjernt fra næringsministerens tankesett, hun er jo advokat og har ingen industriell bakgrunn. Dette handler om politikk og om å se muligheter og benytte den konkurransefordelen vi har hvis vi tenker langsiktig og industrielt basert relatert til fornybar energi. Altså, industriell tenking må til i langt større grad enn i dag.
Hydro investerer mye på Karmøy og Sundalsøra, og det er et hell for Hydro at president Trump trekker seg ut av handelsavtalen med blant annet Kina. Nå kan Kina bli nødt til å redusere sin aluminiumsproduksjon med i overkant av tre milliarder tonn, og det er en forventning om at prisene går opp som følge av dette, noe som er bra for Hydro.
Når vi i Norge er selvforsynt med energi fra fornybare kilder og med et nåværende kraftoverskudd, så går prisen på strøm ned. Da får blant annet Rennebu og Melhus og andre eierkommuner mindre i kommunekassa og lokalpolitikerne må tenke nytt, fordi denne soveputen med avkastning fra eierandelen i Trønderenergi blir redusert kraftig som følge av lav strømpris. Slik vil det fortsette, men det er mye mer til dette, så det er ikke rart at kraftbransjen ser seg om etter nye inntektsmuligheter gjennom utbygging av nye kabler til kontinentet for eksport av strøm. Stat og kommune ser for seg en gullkantet avkastning i framtida, men alt kommer ikke til å bli som det har vært.
Digitalisering, andre måter å produsere og lagre strøm på, andre og store globale aktører som kommer inn på strømmarkedet, også her i landet, vil for alltid snu opp ned på våre vante forestillinger. For meg er det derfor et spørsmål om vi som nasjon skal være en råvareleverandør fremdeles eller om vi skal bedrive industriutvikling? Det er andre måter å få inn penger i kommunekassa på enn kapitalavkastning fra kraftbransjen. En industrireising vil skape nye arbeidsplasser og drar ikke teppet vekk under beina fra kommende generasjoner av verdiskapende norske innbyggere og bedrifter.
Norsk industri ligger langt fremme når det gjelder utnyttelse av fornybare energiressurser, og vi har en høyteknologisk industriell sektor. Hva skal vi gjøre med vårt nåværende kraftoverskudd, eller hva skal vekststrategien for en offentlig eid vannkraftsektor være?
Dette handler om forvaltning av våre felles ressurser, om arbeidsplasser og verdiskaping og om hva slags risiko vi vil at kommunale og statseide bedrifter tar med kraftsystemet. Det handler om hva slags økonomi Norge skal ha i fremtiden, altså en samfunnspolitisk og industripolitisk diskusjon må til. Debatten om bygging av nye kraftkabler til utlandet drevet av private tar ikke opp i seg denne diskusjonen i tilstrekkelig grad, og derfor er jeg og mange med meg sterkt uenig med kraftbransjen som vil drive råvareeksport med strøm.
Det er ikke særlig innovativt å tappe vann gjennom en vannturbin eller å la vinden blåse på en vindturbin for så å selge strømproduksjonen til utlandet.
Det er også uten videre klart at eksport av strøm ikke er den beste løsningen klimamessig sett, selv om NVE drar dette klimakortet uten å få motbør. Det må tenkes mer langsiktig i dette landet, og da må kremmersjelen tøyles og innovative tanker støttes slik at vi som nasjon benytter de naturgitte forutsetninger vi har til å bygge ny og konkurransedyktig industri basert på fornybar energi.
Bernt Øien
