En person sendte inn en skriftlig klage på dommeravgjørelsen etter ungdommens kulturmønstring på Melhus i år. Vedkommende mente det var feil nummer som var tatt ut til å gå videre til fylkesmønstringen, og at det ikke var de beste som hadde gått videre.

Etter nærmere ettertanke skal klagen trekkes tilbake, uttaler vedkommende, med bakgrunn i at kulturmønstringen ikke er en konkurranse i den forstand, men en mønstring.

Men hva betyr det, kultursjef Jan Erik Landrø?

– UKM er først og fremst en mønstring, men utfordringen er at det ligger i et skjæringspunkt. Noen oppfatter det som en konkurranse, men målet er at alle som har lyst til å vise frem hva de driver med kan få en ordentlig og profesjonell arena å vise seg frem på. Så er det opp til juryen å trekke ut det de mener er representativt fra Melhus, for å vise dette frem i fylkesmønstringen.

Dermed er det ikke nødvendigvis de «beste» som går videre, hva som nå enn kan legges i det. Dessuten er det et begrenset antall unge som kan gå videre fra hver enkelt kommune, og antall minutter i total scenetid er også gitt. Dermed skal det mer til å bli sendt videre med store grupper eller svært lange innslag.

Landrø understreker også at for de ungdommene som har vært med i mange år, er UKM ikke bare en scene å stå på, men et miljø, hvor de knytter kontakter og danner nettverk.

– Dette kan være vanskelig å se for de som ikke har vært med før. Vi hadde egentlig en plan om å møte en del voksne rundt deltagerne i forkant av UKM i år, og snakke om hva vi ønsker med kulturmønstringen, men tiden strakk ikke til. Vi skal prøve å få til dette igjen til neste år, sier kultursjefen.

Kulturetaten i Melhus har ikke opplevd at det har kommet inn klager på UKM tidligere, og Landrø sier at de heller aldri har tatt stilling til om det i realiteten er klageadgang på dommeravgjørelsen i kulturmønstringen.

– Nei, det har aldri vært en problemstilling. Men det at noen tar kontakt og stiller spørsmål angående kriteriene er jo helt legitimt, sier han.

Kultursjef Jan Erik Landrø Foto: Gunn Heidi Nakrem