Hans Bollandsås er garantist for soul og blues av høy kvalitet. Med sitt nye album, innspilt i California, befester han sin posisjon. ‘Confession’ er lett å like.
Jeg har alltid vært en stor fan av Robert Cray, og jeg har alltid hatt en følelse av at også Hans Bollandsås har sans for den amerikanske bluesgitaristen. Det er noe ekstremt behagelig over dem begge, når de tar oss med seg inn i sin soulaktige bluesverden. At begge har en ekstrem nerve i gitarspillet rettferdiggjør også at de sammenlignes. Lytt til åpningslåten ‘I hope’, så skjønner du kanskje hva jeg mener.
Amerikanske Robert Cray har fått plass i Blues Hall of Fame og har vunnet Grammy fem ganger, mens lersbyggen Bollandsås fortjener et langt større publikum enn han har. Han har spilt fantastisk blues, både på plate og live, i mange år. Nå har han vært i California og spilt inn ny plate med amerikanske musikere, og det er ingen tvil om at influensene fra både omgivelser og medhjelpere preger resultatet. Dette er blitt et enda mer helstøpt album enn både ‘Victory Today’ fra 2011 og ‘Small Town’ fra 2012.
Med ‘Confession’ befester Bollandsås sin posisjon som kanskje Norges aller beste soulartist. Det er fete soullåter, deilige riff og en behagelig groove som gjør det vanskelig å sitte stille selv når låtene er rolige. Hør for eksempel på ‘How can I trust you’, en fantastisk deilig låt som har det meste – gode riff, en suggerende bassgang, delikate blåserstøt og en sjelfull gitarsolo. Platas høydepunkt for undertegnede.
‘Confession’ er blitt ei behagelig plate å lytte til. Den smyger seg inn gjennom øregangene og drysser forsiktig ut over den høyre hjernehalvdelen. Etter noen gjennomhøringer, er du fanget, og du får bare lyst til å høre mer.
Selv om det er behagelig, er det lekende og dynamisk. En rå skingrende gitarlyd og ivrige blåsere trenger innimellom igjennom det behagelige soulteppet, og skaper nødvendig variasjon. Bollandsås er også en fremragende sanger. Hans lille vokalvibrato er akkurat så var og følsom som den skal være.
I tillegg til nydelige ‘How can I trust you’ vil jeg trekke fram ‘The way’, ‘Am I losing you’ og singelen ‘Hard time loving you’ som sterke spor. Men her er det mye å velge blant, og i en annen sinnsstemning hadde jeg kanskje trukket fram andre låter. Nyt!
Krister Olsen
PS! Beklager at jeg innledet omtalen av Hans Bollandsås’ plate med Robert Cray. Får jeg muligheten en dag, skal jeg også innlede omtalen av ei Cray-plate med Hans Bollandsås. Skjønner?
