Vårmøtet på Buen ble åpnet av Ellinor Nyhus som ønsket velkommen, og hun presenterte Melhus husflidslags nye leder Eva Marit Tryggvasson.
Jon Fredrik Skauge holdt foredraget «moter i bunad» og på programmet stod også visning av nye drakter fra Hølonda i damaskvev. Laget hadde også laget en utstilling av bunader fra flere deler av landet.
Jon Fredrik Skauge har en solid bakgrunn innen arbeid og kunnskap om bunader. Han har blant annet skrevet et hovedfagsoppgave om bunader og jobbet i bunad og folkedraktsrådet. Nå driver han Butikken «Reinhækla» på Fannremsgården.
Ny tradisjon
Bunaden er en forholdsvis ny tradisjon innen norsk draktskikk. Og det er ikke en drakt som bare er basert på gamle folkedrakter slik mange kanskje tror, oppsummerer Melhus husflidslag på i et referat fra vårmøtet 14. mars:
Noen bunader var basert på folkedrakter og kopier av gamle klær, noen ble tegnet fritt. Det fantes ikke så mange gamle klær i god stand, så man har ofte måtte ty til kunsten for å se og tolke. Mange kunstnere reiste rundt og dokumenterte norske folkedrakter på bygdene. Johan Fredrik Leonard Dreier tegnet de norske bondedraktene tidlig på 1800-tallet. Mye av dette arbeidet la grunnlaget for framveksten og interessen for bunader senere.
En folkedrakt er en lokalt særpreget drakt som skiller seg fra samtidsmoten. En stedbunden og folkelig draktskikk. Det var ofte den eneste daglige klesdrakten folk hadde på bygdene i Norge før. Ulike kommuner hadde ulike drakttradisjoner.
Les også: Hemmeligheten på loftet
Bunaden er en klesdrakt som i større eller mindre grad er en gjenopptaking av gamle folkedrakttradisjoner. Den er en festdrakt som brukes i tillegg til brukerens vanlige klær.
Bunaden er et moderne ønske om å vise lokal tilhørighet og historie. Bunaden ble først kalt nasjonaldrakt og var blant annet et ønske fra borgerskapet om å bygge nasjonalfølelsen rundt forrige århundreskiftet. En variant av hardangerbunaden med rødt liv i hardangerbroderi ble kalt "nasjonalen". Bunaden gikk som en farsott over hele landet og selv i Setesdal fikk man hardangerbunad.
Også Dronning Maud lot seg avbilde i hardangerbunaden.
Forfatter og kulturarbeider Hulda Garborg var en foregangskvinne og omtales ofte som bunadens mor. Hun drev mye med regionalt arbeid, og laget arvtageren til «Nasjonalen», «Hulda Garborg drakten». Hulda laget en valdresbunad med utgangspunkt i en gammel brodert lue og tok snittet fra et liv fra Sunnmøre. Broderte liv med ull på ull ble nå idealet. I løpet av 1920 og 30-tallet kom det regionale uniformer som trønderbunad, nordlandsbunad osv. Klara Semb overtok etter Garborg og var mer opptatt av at bunaden skulle baseres på historisk draktskikk. Fra denne perioden stammer grafferbunaden. Den hadde ulik farge på stakk og liv og ble et ideal som etterhvert ble rådende i de fleste norske bunader.
Les også: 4H-plakett til Annika og Malin
Aagot Noss, som var ansatt i landsnemnda for bunadspørsmål, satte seg som mål å redde norske folkedrakter. Takket være henne finnes det nå en del som er bevart. Blant annet fra Røros er mye tatt vare på.
Damaskvev
Margido Lyngstad, selvlært vever fra Hølonda, viste flotte drakter i damaskvev.
Hølonda husflidslag viste også et rekonstruert sjal, opprinnelig stassjal fra ca 1850, som er deres rødlisteprosjekt. Det vil si deres valg av en truet håndarbeidsteknikk.
Nytt styre
Det nye styret i Melhus husflidslag består av leder Eva Marit Tryggvasson, kasserer: Ellen Skarbøvik, nestleder og studieleder: Annbjørg Vold Dormann, Revisorer Ellrun Lien og Gerd Berg, kasserer: Randi Tømmerdal, Sekretær og nettansvarlig: Svanhild Dvergsdal, Styremedlem: Svein Omdal, varamedlem: Rita Jeramiasen
