Våren er vel for mange en flott tid. Naturen våkner til liv etter en vinter mer eller mindre i dvale. Det blir grønt og fint både i skog og på mark, vi kan nyte flere av våre vakre vårblomster og naturen fylles av fuglesang. Trekkfugler vender tilbake og vi får kjærkomne gjensyn med mange av våre vanlige arter. Innimellom finner også mer uvanlige arter veien hit, noe som gjør våren til en av de mest spennende og aktive tidene for fugleinteresserte. Våren 2016 har bydd på flere «godbiter» her i Trøndelag, og jeg har vært så heldig å få med meg noe av dette.

Egretthegre

Egretthegra (hører egentlig hjemme i Sør-Øst-Europa) er den største av de tre hvite hegrene som av og til sees i Norge. Den kan bli opptil 1 meter lang og er på størrelse med vår vanlige grå hegre. Minst to egretthegrer har vært observert i Trøndelag fra 19.april til 3. juni. Den ble for første gang observert i Melhus kommune, da et individ ble sett ved Gammelelva mellom Kvål og Ler 10. mai. Den 31. mai ble også et individ observert flygende fra Langtjosa, Orkdal mot Svorksjøen/Hølonda. Denne elegante hegra er lett å få øya på der den lyser opp i terrenget, og er et flott skue. Da den ser ut til å bli mer vanlig i Norge, er dette en art vi kanskje får se mer i framtiden.

Dvergdykker

Dvergdykkeren (mer vanlig lenger Sør i Europa) er den minste av de fem norske dykkerne. Enkelte individer overvintrer i Trøndelag, men den er meget sjelden å se her i sommerhalvåret, og er så vidt jeg vet ikke påvist hekkende her. Jeg fant individet på bildet ved sørenden av Ånøya den 5. mai, og den ble sett noen dager etter det. Det hadde jo vært moro om det hadde blitt hekking da.

Stork en stum fugl

Storken hører egentlig hjemme lenger Sør i Europa, og spesielt østover mot Russland. I Europa finner vi den største bestanden av stork i Polen, men den er meget uvanlig her. Det er da ekstra moro når den dukker opp her, og i år turnerte en stork rundt omkring i Sør-Trøndelag. Den ble oppdaget på Ørlandet 4. mai. Der holdt den seg lenge før den ble sett i Selbu, så Tydal og sist 4. juni i Busetgrenda, Singsås. Storken er kjent for å "frakte" små babyer til verden, og storken blir ofte brukt i tegneserier og i barnefilmer, så mange av oss har likevel et forhold til denne arten. At den er stum, er imidlertid ukjent for de fleste. Den kan verken synge eller skrik, men de kommuniserer med hverandre med å klapre med nebbet. Storken kan bli godt over en meterlang og ha et vingespenn på godt over 2 meter, så den er en meget stor og karakteristisk fugl.

Hvitvingesvartterne

Tirsdag 10. mai kom det melding om hvitvingesvartterne ved Gaulosen Arten hører egentlig hjemme i Øst-Europa og Russland. Denne uvanlige sumpterna er faktisk observert et par ganger ved Gaulosen tidligere, sist i 1997, men for svært mange ornitologer var dette en meget gild art å få med seg. Den holdt seg i området i seks dager og viste seg etter hvert også å være både tillitsfull og fotogen. Et av årets høydepunkter for min del, iallfall. Fuglen er faktisk ikke så mye lengre enn en stær, men virker vesentlig større i flukt på grunn av de lange vingene som gir den en elegant, dansende flukt. Den jaktet føde blant annet over fjæra, der den så ut til å fange mark.

Knoppsjøorre

Sjøorre er en vanlig fugl i Norge. Den hekker både langs kysten og i fjellet, og opptrer utenfor hekketiden gjerne i små flokker langs kysten, blant annet utenfor Øysand. Det kan være lurt å se godt over slike flokker, som kan inneholde andre arter, blant annet knoppsjøorre (hører egentlig hjemme i Øst-Sibir).

Knoppsjøorren ligner meget på vanlig sjøorre, men skiller seg klarest fra denne på liten, men iøynefallende, kantete svart nebbknøl. Det finnes to underarter av knoppsjøorre, en kommer fra det nordlige Nord-Amerika og en kommer fra Øst-Sibir. De skilles på nebbfarge og formen på nebbknølen. Den 11. mars ble en knoppsjøorre av østlig opprinnelse oppdaget på Tautra, forøvrig kun 5. funn av arten i Norge. Den holdt seg der lenge til glede for både trøndere og tilreisende. Det var trolig den samme fuglen som 14. mai ble funnet i Leangenbukta, der den holdt seg sammen med en vanlig sjøorre hunn fram til starten av juni. Tenk det, en så langveisfarende gjest ligger her, like før hekketiden og sikkert full av forventning, sammen med en vanlig sjøorre hunn. Fascinerende. Dessverre for ham, så det ut til at hun forlot ham.

Amerikakrikkand

Den amerikanske utgaven av vår egen krikkand er blitt en av de vanligste sjeldne gjestene i Norge. Etter at den første gang ble registrert i Trøndelag i 1990, er den nesten blitt en årlig gjest også her de senere år. Siden hunnen er så å si umulig å skille fra krikkanda, er det da hanner det er snakk om.

Mens krikkanda framviser en horisontal hvit strek langs kroppssidene, har amerikakrikkanda en vertikal hvit på siden av brystet. Ellers er det små ting som skiller. Amerikakrikkand (hører egentlig hjemme i Nord-Amerika) kan hybridisere med vanlig krikkand. Hybrider er registrert flere ganger også i Trøndelag og kjennes på at de har både horisontal og vertikal hvit strek.

I år var det etter all sannsynlighet to amerikakrikkender samtidig på Gaulosen i juni. Det er i så fall første gang det skjer i Trøndelag.