- Jeg føler jeg er privilegert som får muligheten til å føle på kroppen hvordan det er å leve i et land som Pakistan. Eventyrlyst er en viktig årsak til at jeg jobber som jeg gjør, forteller Kristian.
Bor billig
Han bor for det meste privat eller på billige hoteller. På den måten får han oppleve mer enn de fleste. For øyeblikket er han innkvartert hos venner han har fått i Lahore i Pakistan.
- Mine kolleger i CNN og VG kommer ikke så nært inn på vanlige folk som jeg gjør. De vil for eksempel aldri få vite hvordan det er å ta en overfylt minivan full av talibantyper. Selv om det er et slitsomt liv, er det utrolig givende, forteller han, som har vært frilanser på heltid siden 1997.
Klæbyggen har operert i Iran, Pakistan og Afghanistan siden midten av desember. For det meste skriver han for det amerikanske magasinet Christianity Today. I tillegg lager han stoff til for andre publikasjoner når han kommer over saker som kan være aktuelle for dem. Tidligere har han vært to år på Balkan, med Aftenposten som hovedoppdragsgiver.
Tvangsekteskap
For et par uker siden var han i en afghansk flyktningeleir i Peshawar. Han hadde fått tilbud om å kjøpe seg kone.
- Jeg takket høflig nei, men jeg stilte opp fordi jeg mente at resten av verden måtte få vite mer om hvordan dette foregår. Derfor fikk jeg ordnet et intervju med faren og jenta Norina Bibi, som er elleve eller tolv år gammel, forteller han. Men jenta ble redd da nordmannen kom på besøk.
- Hun trodde hun skulle giftes bort, og derfor rømte hun til nabohuset. Jeg kunne se frykten i øynene hennes da hun trodde jeg skulle kjøpe henne. Av den grunn måtte jeg bruke tid på å berolige henne. Jeg sa at jeg var kristen og hun muslim, og at det derfor ikke var mulig for oss å gifte oss. Jeg følte meg fysisk sjuk etter dette, forteller Kristian.
Kvinner og jenter har ikke noen fri vilje i dette samfunnet, ifølge klæbyggen, som har flere eksempler på liknende episoder. - Jeg hadde noe annet å gjøre på en politistasjon. Der traff jeg Saira (13). Hun hadde rømt heimefra fordi faren ville tvangsgifte henne. Hun gråt ustanselig, og hun satte seg fysisk til motverge da faren eller onkelen, som har en sønn som skal gifte seg med henne, rørte henne, forteller han.
Mens Saira satt på en benk, gjorde en konstabel i 40-åra tilnærmelser mot henne og tok henne på brystene. Faren og onkelen var passive, og sjefen til konstabelen gjorde ingenting, bortsett fra å smile.
- Jeg eksploderte og løp bort til konstabelen og ropte (noenlunde direkte oversatt fra engelsk): “Din svinpels! Kom deg bort fra jenta. La henne være i fred. Ingen behandler kvinner på den måten. I landet mitt er sånne som deg de laveste av de lave, og vi putter dem i fengsel!”
Kristian sier at det ofte er en veldig tynn linje mellom heltemot og idioti, og at han noen ganger krysser denne linjen.
- Dette var absolutt ikke uten risiko. Faren og onkelen var olme, og hvis vi ikke hadde vært på en politistasjon, er det ikke så godt å vite hva de ville ha gjort. Onkelen var en av disse mulla-typene med langt hvitt skjegg og turban. Han kom hele tida med hatske utspill om at jeg kom her med min arrogante amerikanske kultur og blandet meg i deres private saker. Det at han trodde at jeg var amerikaner, ga meg mer makt.
Uansett, Saira gjorde klart uttrykk for at hun vil ha hjelp fra meg, og jeg bestemte meg for ikke å forlate politistasjonen før jeg var sikker på at hun var trygg. Jeg hadde tidligere etablert et godt forhold til politimesteren, og jeg presset ham til å la jenta komme i et krisesenter for natta. Jeg kontaktet også en kvinneorganisasjon for å følge opp saken, forteller han.
Les mer i tirsdagsavisa.
