Her en dag hadde jeg bursdag, og i år fikk jeg over 360 gratulasjoner. Er det ikke fantastisk? Selv om dette var digital omsorg gjennom Facebook, gir det en god følelse når så mange mennesker gir deg en tommel opp på bursdagen.
Etter hvert er det mange av oss som legger ut hverdagslige, morsomme eller meningsfulle ytringer på sosiale medier. Artigst er det i kanaler som Facebook der andre kan trykke «liker», slik at du får umiddelbar respons på det du skriver eller legger ut. Bare innrøm det. Du gjør det du også, og det letter en sommerfugl i magen din, hver gang det tikker inn en ny «liker».
De yngste av oss er mer avansert i språket og kaller det «likes». Selvsagt synes også barn og ungdom at det er artig at andre liker det de publiserer. Det gir en følelse av å være populær, og det gjør heller ikke noe at andre ser at du er populær.
Så langt har det gått, at unge nå kan kjøpe seg likes og følgere.
Det utvikles stadig flere apper som tilbyr «falsk popularitet». For 30-40 kroner kan du kjøpe deg hundre likes på et bilde på Instagram. Øker du innsatsen, får du enda flere. I Asia, blant annet i India, sitter det hundrevis av personer i såkalte clickfarmer og trykker liker på dine bilder.
Det er allerede gjort forskning på likes-fenomenet. De som får flest tilbakemeldinger på Facebook, har bedre selvfølelse enn dem som får færre. Vi har flyttet mye av vårt sosiale liv inn i en digital verden, en verden hvor alt er mer direkte og gjennomsiktig.
Vi har jo alle et ønske om å være godt likt, men er det egentlig bra når vi begynner å måle selvfølelse og popularitet i likes? Jeg tror det skaper en falsk tilfredshet hos mange, som ikke er bra for oss.