Hilda kom til Norge for tre år siden, men snakker allerede bra norsk. At hun havnet i Norge var en ren tilfeldighet, kan hun fortelle. Hun hadde vært gjennom en opprivende skilsmisse og hadde ikke noe større ønske enn å bytte liv, som hun uttrykker det. Hun ville vekk, sjøl om hun måtte forlate tre barn, en gammel mor og fire søsken. Heime i Ghana jobbet hun som ungdomsskolelærer, men etter 17 år i jobben, følte hun det var nok. Hennes høgste ønske var å få jobbe med handikappede mennesker. Hilda søkte derfor om jobb i den verdensomspennende organisasjonen "Camphill", og endte av alle steder i Mostadmarka i Malvik!

Til Norge kom hun en dag i mars for tre år siden. Til snø og kulde, noe som var totalt fremmed for henne. Men møtet med en totalt fremmed verden gikk greit. Men det var godt å få på seg noen ullgensere, innrømmer hun!

Søt musikk

For halvannet år siden kom hun til Hølonda og gården Gåsland. Midt i det geografiske sentrum i bygda, men så mye av en utkant som det går an å få det til på Hølonda. Gåsland er en ensom gård langt inne i den lange skogtunge Gåslandsdalen.

Joda, Hilda fikk sannelig bytte liv! Men hun trives. ¿ Jeg er glad i naturen. Å bo inne i en skogdal er ikke noe problem. Jeg er ikke uvant med gård heller, sjøl om vi bodde i hovedstaden i Ghana, Accra. Far var nemlig bonde likevel. Han hadde jordeiendommer i et annet fylke, og hver sommer brukte vi å bo der, forteller hun.

Hilda liker til og med snø, påstår hun. Men noen skigåer er hun ikke blitt ennå. Noe hun definitivt ikke liker, er isete og glatte veger. Hun innrømmer at det er langt til naboene i Gåslandsdalen, men de naboene hun og Ivar har, karakteriserer hun som veldig hyggelige og fine mennesker.

- Dessuten synes jeg det er godt, etter en dag på arbeid, å komme heim til Gåsland, til stillheten og freden, tilføyer hun.

For snart et år siden ble hun med i Hølonda Misjonskor, både fordi hun er så glad i å synge, men også litt for å bli kjent med flere. Før jul var hun solist i Hølonda kirke da jula ble sunget inn. Da sang hun både på norsk og ghanesisk.

Ønsker fast arbeid

Distriktsleder Synnøve Storrøsæter gir i alle fall Hilda de aller beste skussmål:

- Hun er flink og veldig hyggelig, sier hun og tilføyer at hun etter hvert også er blid flink i norsk.

Hilda innrømmer at hun var litt spent, da hun skulle begynne å jobbe på helsehuset. - Du vet, smiler hun. Jeg er den eneste svarte på Hølonda. Jeg var usikker på hvordan eldre folk ville reagere. Men det gikk veldig fint. En dame på over 90 år, som sitter i rullestol, vinket meg bort til seg da jeg kom dit. Så strøk hun meg vennlig på kinnet. Og det var representativt for måten hun opplevde seg mottatt på, både blant kolleger og beboerene på "hjemmet".

Vi spør om tankene av og til går heim til Ghana? Hun blir fjern i blikket, og innrømmer at - jo det hender nok. Men først og fremst er det barna på åtte, 13 og 16 år hun lengter etter. En tur heim eller et besøk fra Ghana til Norge krever imidlertid mye, både tid, penger og akkederinger med UDI. Noe snarlig gjensyn blir det derfor neppe. Et øyeblikk er Hilda alvorlig, men så lyser hennes smil opp igjen. Vi står ute på tunet på Gåsland, og gårdshunden Laika bykser etter en snøball Hilda slenger av gårde. Og vi tenker på Halfdan Sivertsen som synger om "sommerfugl i vinterland".

Nytt liv: Hilda Abena Boadi fra Ghana brente alle bruer etter en opprivende skilsmisse. Hun ønsket seg et nytt liv og fikk det: Som ”gardkjerring” på en avsides gård på Hølonda og er i dag best kjent som Hilda Lufall.