I sommer ble de siste grisene slaktet og lageret av koteletter og spekemat tømt. Familien flyttet med to barn til Ytre Namdal før skolestart, og gården i Klæbu er lagt ut for salg.

- Kanskje er jeg mer gründer enn forretningsmann. Vi fikk strålende tilbakemeldinger på det vi laget, og hadde stor glede av å skape noe rundt oss. Vi solgte veldig mye til jul, men vi tenkte å leve av dette hele året. Dessuten stanget vi hodet i veggen i forhold til kommune og myndigheter. Vi hadde like mye papirarbeid som en bedrift på hundre mann, og 12 timers arbeidsdager uten ferie funket ikke, forteller Osvald Bakke, som er bedrøvet over at det som skulle bli familiens livsverk nå er slutt.

For første gang etter at familien flyttet var han tilbake på gården i Klæbu forrige uke. Det var for å levere de siste villsauene til slakt.

Må dekke gjeld

Osvald og Annfrid la ned store ressurser i gården sin på Hyttfossen. Siden de kjøpte i 2002 har de bygd grisefjøs, som på det meste hadde 120 griser. De bygde egen avdeling i tilknytning til bolighuset for viderebehandling av kjøtt, pølsemakeri, røykeri og kjølerom. Mye penger og arbeidstid ble lagt ned for å oppfylle hygieniske krav. I hagen hadde de veksthus og åker for produksjon av krydderurter. Nå selger de hele eiendommen for å dekke gjeld.

- Det var et tungt valg, og den endelige avgjørelsen ble ikke tatt før i sommer da vi var på ferie på heimstedet mitt i Ytre Namdal. Vi fikk tilbud om å leie et hus vi falt for, og kona fikk lovnad om jobb i opplysningstjenesten hos Telenor i Rørvik. Jeg skal fornye styrmannssertifikatet mitt, og satser på arbeid på båt, sier Osvald.

God mat

- Vi hadde klare tanker for hvordan vi skulle lage god mat. Vi startet med frilandsgris. Men da besetningen økte, fant vi ut at vi måtte ha grisene inne. I stedet la vi vekt på ei foring utelukkende på frukt, grønnsaker og korn. Grisene fikk ei framforingstid på 12 måneder, mot 12 til 15 uker som er vanlig i intensiv produksjon. Dette gav et helt spesielt kjøtt, og vi tok i bruk varemerket "Eplegrisen". I begynnelsen brukte vi kjøttet til koteletter, pølser og hamburgere. Etter hvert ble det mer og mer spekemat, som fikk lang og god modningstid, sier Osvald Bakke.

- Kanskje skulle vi hatt mer hjelp når det gjaldt salg og markedsføring, men vi hadde ting på gang der også. Vi var i ferd med å inngå et samarbeid med Finne Kjøtt i Trondheim da de gikk konkurs i 2005. Vi tapte mye penger på det. Siden har vi solgt fra gårdsutsalget, Ravnkloa, og deltatt med salg og servering på messer og festivaler. Vi benyttet oss også av egen nettside og salgskanalen Norsk Bygdeturisme og Gardsmat. Hell Music Festival gikk konkurs i sommer, og der tapte vi også mye penger på at vi var med. Det ble spikeren i kista. Vi har også prøvd å få innpass hos de store butikkjedene, men der er kravet til billige varer så stor at våre håndverksprodukter hadde ingen sjanse. Kanskje var vi ti år for tidlig ute, sier Osvald Bakke.

- Prøvd å legge til rette

Enhetsleder Knut Brauteset kjenner ikke til at Klæbu kommune skal ha lagt kjepper i hjulene for Bergly gård.

- Det er positivt med lokal produksjon av mat, og jeg er overrasket over at Bergly gård legger ned. De fikk god respons på produktene sine. Men jeg vet det er krevende å etablere småskala matproduksjon, med et omfattende regelverk, stort kapitalkrav og mye egeninnsats, sier Knut Brautset, som flere ganger har vært på besøk på Bergly gård, og fikk inntrykk av at bedriften ble drevet godt.

HISTORIE: Dette bildet av Annfrid Hopshaug og datteren ble tatt til en reportasje i Trønderbladet i 2003. Bildet viser det aller første grisehuset på Bergly gård.