Det mangler ikke på klemmer når Eirin besøker lammene i fjøset hos besteforeldrene. Hun er vant med enda større dyr heime på gården på Hovin, så de kvitkrøllede hos Marit og Ola Solberg blir for kosedyr å regne. I flere dager har hun vært med på lamming, veiing og merking av dyr. Bestefar Ola Solberg forklarer så godt han kan hvor de små kommer fra, og prøver å vise forskjellen på gutt og jente. Men Eirin protesterer på å kalle sauene gutt og jente.

- De er lam, sier to-åringen.

Bestefarens forklaringer blir bortforklaringer i hennes øyne. Nå handler det om lam. Dessuten er det foringstid. Det skal bli høy å få!

Eirin har arvet sin forkjærlighet for dyr av bestefaren Ola Solberg. Han har drevet med sau all sin dag, og mener det er en forutsetning å være glad i dyr for å være sauebonde. Når han drar bort fra gården en sjelden gang, ber han kona Marit om å passe spesielt godt på dyra, og å huske å stryke katta litt ekstra mens han er borte.

Å være sauebonde om våren er en heldøgns oppgave som omsorgsarbeider.

Lamminga står på i minst tre uker. I denne perioden er Ola ute i fjøset to ganger hver natt. Ofte bare et kvarter for å se til at alt er rolig og greit. Da er det lett å sovne igjen når han kommer inn. Hvis runden i fjøset tar lengre tid er det vanskeligere å finne søvnen. Ofte trengs ei hjelpende hand til ei fødende mor eller noen svake nyfødte. Da går timene, og frokosten kan stå på bordet når han kommer inn igjen.

Les hele saken i papiravisa lørdag 28. april eller pdf-utgaven

FJØSVEGEN: Vegen mellom fjøset og bolighuset blir gått mange ganger i døgnet på denne tida av Ola og Marit Solberg på Lundamo. Datterdatter Eirin Krogstad er med denne gangen.