Han lurer på om jeg snakker tysk.
- Fransösich, vielleicht? (fransk – på tysk)
Ikke det heller.
Kan bare en smule skoletysk jeg, og snakker det sant og si nødig. Trodde man kom langt her i verden med engelsk.
Den gang ei. Ikke i Tsjekkia. Historielærere kunne sikkert ha fortalt meg det på forhånd.
Taxisjåføren - jeg tror i alle fall at jeg har med en autorisert taxisjåfør å gjøre, manglende taksameter til tross, ettersom han har et stykke meget offisielt utseende dokumentasjon, med noe som åpenbart er et budskap på tsjekkisk festet til dashbordet – trekker beklagende på skuldrene. "Sorry, i don't understand".
Greit nok. Det man ikke forstår har man ikke vondt av. Selv om jeg må tilstå at jeg lurte fælt på hva han sa, med pusemyk stemme over telefonen, til damen som ikke virket helt imponert over ideen om å skysse en noe flyforsinket nordmann til Liberec, eller "Liberets" – som han uttaler det, sånn midt på natten. Han tenker sikkert sitt om den telefonsamtalen jeg nettopp hadde hjem til Norge, der akkurat dette med taksameter ble drøftet (taxi kan vel regnes blant verdens mest internasjonale ord?) Snør gjør det sørenmeg også.
"Ice", unnskylder han seg, etter å ha hentet inn en sleng, uten helt å overbevise.
- "I'm used to that. Im from Norway", sier jeg, verdensvant, uten strengt tatt å være det.
Sant og si spente jeg føttene mot de pedalene som vanligvis ikke fins på passasjersiden i personbiler, ei heller i denne. Dessuten har jeg aldri vært utenfor Europa.
Noe jeg nylig tilsto til den californske jenta som delte sete med meg på flyturen München – Praha. Hun kunne ett og annet om språk. Og var verdensvant som få, bare ikke på den måten jeg forbinder med amerikanere flest.
- "Isolation leads to ignorance", sa hun, som hadde reist fra Sør-Korea, der hun gjennom studiene jobbet et år som engelsklærer, for å besøke venner i Tsjekkias hovedstad.
"Man blir dum av isolasjon", altså.
USA ligger litt for seg selv, på sitt eget kontinent. Helt typisk for folkeferdet er det vel neppe å reise til Asia for å undervise og lære seg språk. Det er det ikke for nordmenn heller. Mange av oss trives best hjemme. Eller, i alle fall i vestlige land, der stotrende engelsk er nok til å gjøre seg forstått, hvis bare begge parter legger godviljen til.
Overraskende få av de tsjekkerne jeg har møtt så langt, kan sies å være stødig i engelsk. Men vi får det til, lell. Nylig ble jeg fulgt helt til hotelldøra av to tsjekkiske kolleger, etter egentlig bare å ha lurt på om jeg satt på rett buss.
Først da jeg fikk rotet fram "danke schön für ihre hilfe" fra glemmeboka, sa de seg fornøyde.
Hjelpsomheten kjenner ingen grenser.