Den gang ble jeg ikke forstått når jeg la fram mine økologiske synspunkter, men nå har folk våknet, litt, sier Marta Parow. Vi sitter i hennes romslige høgloftede stue og ser med glede på Gaula som vokser seg større og større ettersom regnet strømmer ned. Det er nesten så vi ser det brune elvavatnet stadig famler seg lenger oppover breddene.

- Det er godt å se, smiler Marta, at naturen fungerer. Det har vært så unormalt varmt og lite nedbør med tilsvarende lite vatn i elva, at det har vært rent utrivelig. Elva er det første jeg kikker etter om morgenen, har den vokst? Nå bør det bare fortsette å regne. Vi trenger vann¿

Tyskland

Marta Parow, enka etter Ernst Parow, levde sitt eget liv i Schwarzewald lengst syd i Tyskland. Hun hadde vokst opp med frukt og grønnsaker ettersom faren drev et engrosfirma i bransjen. Med tida ble hun butikkinnehaver som etter hvert spesialiserte seg mer og mer grønnsaker og urter og den naturlige konsekvens av hennes interesser, stadig flere økologiske produkter. Og dette var egentlig lenge før dette var blitt et begrep som folk flest forbandt noe med.

Marta holdt foredrag og reklamerte for de økologiske alternativene, og var sjøl den første til leve som hun lærte.

Norge

Tilfeldighetens spill førte henne og Ernst Parow sammen, og i 1978 -79 flyttet hun til Kvål. Senere bygde de og slo seg ned på vestsida i Melhus sentrum, så nært begges kjære elv Gaula som mulig.

Marta syntes nok responsen og kanskje også interessen og forståelsen for hennes økologiske verdier var liten i Norge på den tida. - Det var sørgelig, sier hun. For her i Norge såg jeg jo at det låg spesielt godt til rette. I forhold til nede på kontinentet var dette et rent land med gode økologiske dyrkingsmuligheter, for eksempel som nisjeprodukter i landbruket.

- Heldigvis, konstaterer hun, har dette forandret seg og økologiske produkter er på veg inn for fullt. Sjøl produserer hun hundre prosent rene grønnsaker og urter i sin egen beskjedne, men likevel meget fruktbare hage. Hun kjøper økologisk dyrket korn, som hun maler sjøl. Det går på hvete, rug og spelt, en gammel kornsort som i det hele tatt ikke tåler kunstgjødsel og som derfor er den beste garanti for at kornet er rent.

Naturligvis baker hun brødene sine sjøl, og byr da også journalisten på ferskt heimemalt og heimebakt brød med ost, samt urtete med honning å drikke. Ikke noe sukker der i gården! Raffinert sukker er den verste gift, sier hun bestemt, mens vi spiser og drikker med det største behag.

Les mer i lørdagsavisa.

Grønne fingre: Marta Parow har grunn til å være stolt av sine urter og grønnsaker.