– Det er det her som skal til for at jeg skal bli bedre, sier Tonje Forbord bestemt om treningstilbudet hun får på senteret Project Walk i San Diego, USA.

Nå er det ni måneder siden hun var i USA sist, og det mener Tonje er altfor lenge å være hjemme.

– Jeg har kjempestor framgang når jeg er der. Hjemme trener jeg for å vedlikeholde det, men det er vanskelig å komme et steg videre, sier Tonje.

Tenker på utdanning

I september er det tre år siden bilulykken der Tonje Forbord ble hardt skadet og kjæresten mistet livet. Tonje er glad hun ikke er hjemme i Buvika når den dagen kommer.

– Det er trist at det har gått tre år allerede. Jeg har gått glipp av så mye, men må bare fortsette å se framover.

Å se framover innebærer blant annet å finne ut hva hun vil med livet sitt.

– Ulykken skjedde før jeg var ferdig med videregående, dermed må jeg først få studiekompetanse før jeg kan begynne på noe annet. Jeg har tenkt på å ta noen fag som privatist, og har lyst til å jobbe med noe som har med kropp og trening å gjøre. Jeg vil være ute og hjelpe folk, sier Tonje.

Og nettopp det å hjelpe andre har hun allerede fått prøve seg en del på. Flere medieoppslag, sist nå en førsteside i VG, har gjort at mange tar kontakt med henne.

– Jeg har fungert litt som en konsulent og gitt råd til mange som er i samme situasjon. Det er ikke lett å finne ut av ting selv.

– Skulle flytta før

Høstens opphold på Project Walk er på ti uker, den lengste turen hittil.

– Før har jeg gjort store framskritt på de fire-fem ukene jeg har vært det. Hva jeg kan få til på ti uker gjenstår å se. Fordi det er så lenge siden jeg har vært der blir det nesten som å starte på nytt. Jeg gler meg så gæli, det er kjempeartig å være der for jeg vet jeg blir bedre av det, smiler Tonje.

Så godt liker Tonje Forbord seg på Project Walk og stedet Oceanside at hun nå har bestemt seg for å gjøre alt hun kan for å få flytte for godt.

– Ja, jeg skal det. Jeg skal flytte. Jeg burde ha gjort det før, og nå må jeg gjøre det. Det er frustrerende å sitte her og ikke få den hjelpa jeg må ha, forteller Tonje.

Hun er ikke særlig bekymret for at flytting naturlig nok må bety at hun drar fra venner og familie i Buvika.

– Jeg tror ikke de vil ha noe i mot å komme på besøk. De vet hvor mye jeg står på, og vil det beste for meg. Det er ikke noe anna jeg har mer lyst til nå, om jeg ikke flytter kommer jeg til å angre hele livet for at jeg ikke prøvde. Tenk kor langt jeg kunne vært kommet om jeg hadde flytta første gang jeg var der, sier Tonje.

Vanskelig hverdag

Når en havner i rullestol som 17-åring hjelper det ikke mye at en lever i et samfunn som ikke er tilrettelagt for handikappede.

– Det er ikke mye jeg får til når jeg sitter sånn. Jeg savner livet jeg hadde, jeg savner alt. Fordi alt er blitt så mye vanskeligere får jeg ikke lyst til å gå ut. Skal jeg på en restaurant må jeg sitte med maten i fanget fordi jeg ikke får rullestolen under bordet. På City Syd er det trapper opp til en del av butikkene, så der kommer jeg meg ikke inn. Vil jeg gå på kino er det ikke bare å dra i vei. Enten må jeg ha med noen som kan løfte meg opp i et sete, ellers er jeg nødt til å sitte helt fremst på de nederste plassene som er satt av til rullestolbrukere. En blir satt på utstilling. Det er ikke noe sånt i USA, der er alt mye lettere, mener Tonje.

På den kommende turen til USA skal hun derfor finne en megler som kan hjelpe med å få tak i et hus. Planen er å bli i USA i noen år i alle fall.

– Men du vet aldri, kanskje finner jeg en mann og gifter meg der borte, flirer 20-åringen.

SKAL UT AV STOLEN: Hun har tenkt på det lenge, men nå er Tonje Forbord sikker; nå vil hun flytte til USA! – Der kan jeg kan få den hjelpa jeg trenger, sier Tonje som fortsatt er fast bestemt på å komme seg ut av rullestolen.