- Jeg var usikker, og redd, forteller Marit.
- Klarer jeg det her, så jeg får være hjemme? tenkte hun.
Det er en kjent sak at mennesker i høy alder som brekker lårhalsen, i mange tilfeller ender opp med fast plass på et sykehjem.
Nå er Marit i stand til å bevege seg opp og ned trappene i huset sitt, om enn ikke med helt samme fart som før. Og hun er ikke redd.
- Jeg føler jeg har det brukbart bra, jeg går trappene som jeg vil.
Det var ikke i trappa den sporty melhusdamen brakk lårhalsen. Det var i dusjen i kjelleren. En dag før jul i fjor gled hun av krakken hun satt på inne i dusjen og havnet på gulvet. Hun kjente at noe skjedde i hofta, men prøvde å slepe seg opp trappa. Det gikk ikke. Hun brukte alarmen og hjemmesykepleien var der fort. Så kom ambulansen, og hun fikk ei sprøyte mot smertene.
Marit fikk fire døgn på sykehuset, tre uker på sykehjemmet, hvor hun hadde korttidsplass, som ble litt forlenget.
- 9. januar kom jeg hjem fra Buen, og dere kom inn i bildet, sier den overraskende spreke eieren av lårhalsen som knakk, men som tydeligvis har grodd på utmerket vis.
Hun snakker med de to som hun er blitt godt kjent med i åtte uker i vår: sykepleier Unni Skånøy (45) og fysioterapeut Frøydis Marken Elstad (32) fra Melhus kommunes team for såkalt hverdagsrehabilitering. De har besøkt henne to til fire ganger i uka. I teamet er også en ergoterapeut, Elfrid Halset. Alle tre i halvstilling i teamet, som altså utgjør halvannen stilling. Sammen med Marit har de hatt et mål: Marit skal takle trappene hjemme i huset sitt.
WC i kjelleren
Marit og mannen bygde Solgløtt i 1956. Den gangen gikk området under navnet Kuhaugen, nå er det blitt nye veier på Melhus, så nå heter gata hennes Lenamælen. Halvannen etasjes enebolig, med soverom på loftet og klosett i kjelleren. Trappa ned dit er ikke bra, slår Marit fast, for den er mye brattere enn den som går opp til loftet. Loftstrappa er romslig og med lys fra et vindu, og det henger en klokkestreng i stramei på veggen. Marit har et godt tak i rekkverket på begge sider og går opp. Det er null problem. Ikke nå lenger. De har trent sammen med Marit i trappa. Når hun går ned, har en av hjelperne fra teamet gått foran, og på vei opp har noen passet på bakom. Kjent metode for den som har hatt småunger som skal lære å gå trapp.
Marit har to sønner, fem barnebarm og 12 oldebarn. På veggen i stua har hun et stort bilde av hjemgården Eggen på Ler. Det står tomt der nå. Vi sitter og ser på bildet etter at Marit har servert kaffe og to sorter formkake på sitt blå og hvite, håndmalte servise med gullkanter. Hun iler etter konfektskåla og glemmer nesten å bruke rullatoren i farta.
Hjerte og knær
Hun husker sist hun gikk på ski med sønnen Steinar på Hemnekjølen. Det er seks år siden. Hun har vært en aktiv turgåer, og har brekt bein før, røper hun. En gang i yngre dager brakk hun begge armene samtidig, hun falt og stakk begge hendene ned i snøen i fallet. Senere i livet har hun også hatt et hjerteinfarkt og slitasjegikt plages hun en del med. Hun har byttet ut et kne, det andre er vondt. Men jobbet har hun gjort helt til hun ble pensjonist, fra hun begynte i kafeen på Melhus, etterpå i butikken på Bagøyen og etter hvert som renholder i Melhus kommune.
- Jeg tror ikke jeg hadde vært der jeg er i dag, om jeg ikke hadde hatt dette, sier Marit om hjelpa hun har fått fra rehabiliteringsteamet. - Dette er noe alle burde få benytte seg av, mener hun.
Melhus kommune, som altså har vært hennes arbeidsgiver, har nå planer om å legge inn slik hverdagsrehabilitering i det vanlige tjenestetilbudet, og gi det til alle som trenger det, i alle aldrer. Unni og Frøydis fra teamet håper at den hjelpa Marit har fått, kan gis til mange flere, ikke bare i nedre Melhus som nå, men også i Horg og på Hølonda. Nå er det et pilotprosjekt med bare 1,5 stilling. Med andre ord må det settes inn mer ressurser.
Enke i 32 år
Marit skryter av damene fra rehabiliteringsteamet, hun synes det har vært så trivelig. Hun har vært enke i 32 år og bor alene i huset. Er ikke så mye ute av huset lenger, nesten bare når hun drar til Buen for å dusje. Solgløtt er et koselig hus, men det byr på utfordringer, selv for ei dame utrustet med pågangsmot et par hakk over gjennomsnittet. Med slike trapper blir det enklest å ha seng i stua og dostol ute i gangen, foreløpig i alle fall. Noen vil nok si at også Solgløtt skriker etter rehabilitering, slik at fasilitetene kunne bli lettere tilgjengelig. Unni peker på at det fins noen midler til ombygging og tilrettelegging.
- Å det ville nok blitt dyrt for Melhus kommune, sier Marit. Hun vil bo hjemme, og det var bare å gyve på og trene seg på å takle trappene.
Får tilskudd til velferdsteknologi